Afghanistans topografi har bidratt til å holde mennesker og samfunn isolert fra hverandre. I løpet av 1900-tallet økte kontakten mellom de ulike gruppene med utviklingen av landets kommunikasjon og konsolidering av statsmakten. Denne kontakten fortsatte etter Sovjetunionens invasjon, selv om landets utvikling stagnerte, og okkupasjonen ga gruppene en felles fiende å kjempe mot.

Overrapportering og politisering

Tall om Afghanistans etniske sammensetning må imidlertid tas med en klype salt. Det har ikke vært en folketelling i Afghanistan på flere tiår, og alt tallmateriale er basert på anslag. I tillegg oppgir gjerne de ulike etniske gruppene overdrevne overslag over sin egen størrelse av politiske årsaker. For eksempel er det ikke uvanlig for pashtunere å hevde at de utgjør flertallet av befolkningen, mens de i realiteten bare er den relativt største av de ulike etniske gruppene. Alle tallene i denne artikkelen er hentet fra boken Afghanistan: A Cultural and Political History av Thomas Barfield.

Betydningen av etnisitet varierer med sammenhengen. Migrasjon og ekteskap på tvers av etniske grenser gjør også at etnisk identitet kan være sammensatt, eller må ses i sammenheng med geografisk tilhørighet. En person kan identifisere seg både med familien, hjemstedet og den større klanen.

Pashtunerne

Afghanernes største folkegruppe historisk og politisk er pashtunerne, som utgjør anslagsvis 40 prosent av den afghanske befolkningen. Majoriteten av disse er sunni-muslimer. Pashtunerne utgjør verdens største gjenværende stammesamfunn og har dominert regjeringsmaktene i Afghanistan siden 1700-tallet.

De fleste pashtunerne er bønder, mens et mindretall er handelsnomader. Språket deres, pashto, er et indoeuropeisk språk, av øst-irakisk opprinnelse. Pashtunerne mener å ha én felles forfar, Qaism, som pashtunerne sier de kan spore sin herkomst tilbake til gjennom fire slektslinjer: Durrani, Ghilzai, Gurghusht og Karlanri. Disse er igjen brutt ned i klaner og stammer. Duraniene holder til i sør og sørvest. Også de største pashtun-klanene i Peshawar i Pakistan betrakter seg også som durranier. Gurghushtene holder til i Kunar og grensen mot Baluchistan. Kharlanriene holder til i grenselandet mot Pakistan, men majoriteten bor i det nordvestlige Pakistan. Ghilzaiene er den største pashtunske gruppen i Afghanistan. De holder til i sør og øst.

Viktig i pashtun-kulturen er begrepet pashtunwali, som betyr troskap mot en leveregel der heder er sentralt. For det enkelte mennesket innebærer pashtunwali selvstendighet, tapperhet, selvrespekt og respekt for andre. Det er imidlertid mange pashtunere som har bodd i generasjoner i persisktalende byer, og som ikke lenger forholder seg til pashtunwali.

Også innenfor pashtunerne finner vi konflikter. Durraniene og ghilzaiene har vært politiske rivaler opp gjennom tiden, og er det den dag i dag. Afghanistans president Hamid Karzai er durranier, mens motstandere som Mullah Omar, Gulbuddin Hekmatyar og Haqqaniene tilhører Ghilzai-stammen. Man skal ikke se bort fra at ghilzaiene føler seg underrepresentert, og at dette kan være deres motiv for å fortsette kampen.

Tadsjikene

Tadsjikene utgjør med sine anslagsvis 30 prosent den nest største etniske gruppen i Afghanistan. De har tradisjonelt utgjort flertallet i byer som Kabul, Herat og Mazar. Majoriteten bor imidlertid spredd i fjellområdene i landets nordøstlige deler. Tadsjikene har relativt liten intern samhørighet som etnisk gruppe, og de fleste identifiserer seg primært med den regionen eller byen de kommer fra. De fleste snakker den persiske dialekten dari, som er et av Afghanistans offisielle språk.

Mens statsledere og viktige ministre har hatt pashtunsk bakgrunn, har tadsjikene tradisjonelt dominert byråkratiet. Dette er blant annet fordi de behersker persisk, som har vært det tradisjonelle administrasjonsspråket på regionalt nivå.

Som pashtunerne er et klart flertall av tadsjikerne sunni-muslimer, mens rundt 5 prosent tilhører sju-imamssekten, en shiamuslimsk retning som i mange tilfeller har vært utsatt for diskriminering. Mens tadsjikene livnærer seg hovedsakelig ved jordbruk, har tadsjiker i byene vært fremtredende handelsfolk og religiøse lærde.

Hazaraene

Hazaraene utgjør rundt 15 prosent av befolkningen og er Afghanistans tredje største folkegruppe. De fleste holder til i fjellområdene i Hindukush, i regionen Hazarajat. Der lever de av selvbergingsjordbruk og fedrift.

Flertallet tilhører tolv-imamsekten, den dominerende shia-muslimske grupperingen i landet, og kun et mindretall har bekjent seg til sunni-retningen. Hazaraene snakker hazargy, en persisk dialekt som anvender mange tyrkiske og mongolske uttrykk. Noen kan være etterkommere av Djenghis Khans mongolske hær, noe som har blitt brukt av enkelte afghanske statsledere til å legitimere angrep på hazaraene. Hazarene opprettholdt selvstyre i Hazarajat fram til slutten av 1800-tallet, da Amir Abdur Rahman erobret regionen. De ble da utsatt for overgrep, og til og med solgt som slaver i Kabul.

Hazaraene har lav status sammenlignet med andre etniske grupper og er ofte ofre for diskriminering og forfølgelse. Mange flyttet senere til Kabul på jakt etter arbeid, og på 1970-tallet utgjorde de en tredjedel av befolkningen i hovedstaden. Fordommer mot hazaraene har imidlertid gjort det vanskelig for dem å oppnå sosial mobilitet. De har vært systematisk utelukket fra nærmest alle regjeringsposisjoner og utdanningstilbud. De var også direkte forfulgt under Taliban. Grunnloven av 2004 har imidlertid gitt hazaraene likestilling med andre grupper ved spesifikt å anerkjenne shiaenes rettspraksis.

Usbekere og turkmenere

De usbekiske og turkmenske minoritetene i Afghanistan utgjør til sammen rundt ti prosent av landets befolkning. De er sunni-muslimske og tyrkisktalende grupper som stammer fra ulike sammenslutninger av nomadiske stammer som ankom i bølger fra Sentral-Asia. Mens usbekerne livnærer seg gjennom jordbruk, håndverk og som kjøpmenn, følger turkmenerne på landsbygda en normadisk livsstil med sine geite-, heste-, eller kamelflokker. Denne livsstilen har tradisjonelt gitt dem et relativt godt økonomisk grunnlag, men gjør dem samtidig svært sårbare for krig og tørke. I byer som Kabul og Mazar driver turkmenerne med handel, teppeveving og teknisk virksomhet, som bilreparasjon. De spiller også en viktig økonomisk rolle som produsenter av afghanske tepper og saueskinn, som er viktig eksportvarer for Afghanistan.

Aimaqene

Aimaqene er en stammebasert sunni-muslimsk gruppe som snakker dari. Aimaqene er den minste av de regionalt betydningsfulle gruppene og utgjør trolig rundt fem prosent. De har tradisjonelt vært bosatt i fjellområdene øst for Herat og vest for Hazarajat. Under forfølgelser fra sentralregjeringen på slutten av 1800-tallet ble mange fordrevet nordover i landet. Aimaqene er enten nybyggere, nomader eller en kombinasjon.

Mindre folkegrupper

Fasiwanerne holder til i Vest-Afghanistan, nær grensen til Iran. De snakker persisk og tilhører tolv-imamsekten, den dominerende shia-muslimske gruppen i Afghanistan.

Nuristanerne holder til i de østafghanske fjellene der de lever av jordbruk og buskap. De er sunni-muslimer og språket deres ligner mye på dardisk, et språk som snakkes i Chitral-provinsen i det nordlige Pakistan. Språket regnes for å være svært gammelt, og det har trekk fra både persisk og hindi.

Kirgiserne er tyrkisktalende, og før krigen levde de fleste i Pamir Wakhan- korridoren, et lite tilgjengelig fjellområde. Kirgiserne holdt til i høylandet, og strevde ofte med det harde klimaet. De drev for det meste med dyrehold av yak-okser, geiter og kameler. Få kirgisere bor i Afghanistan i dag etter at de fleste flyktet til Tyrkia, Kina, Pakistan eller andre land under den sovjetiske okkupasjonen.

 Blant andre mindre folkegrupper er arabere, pashaier, baluchere, pamirer, brahuriere, mongolere, quzilbasherere, hinduer, kohistanere, gujarenere og sikher.

 Kilder: Thomas Barfield, Afghanistan: A cultural and political history.