Gjennom å la militære leger gi behandling til afghanere vil ISAF vinne tillitt i lokalsamfunnet. Målet er å få befolkningen til å forstå at ISAF og det internasjonale samfunnet er den hesten de bør satse på, sier den norske legen.
Verdens helseorganisasjons tall fra 2005 viser at helsesituasjonen for befolkningen i Afghanistan er den nest dårligste i verden. Så å si hver halvtime dør en kvinne i forbindelse med graviditet eller fødsel. Hvert femte barn som fødes, dør før de kan feire sin femte fødselsdag. Nå varsler altså NATO at de vil satse på helse for å vinne krigen i Afghanistan. Gitt tallene ovenfor kan det ved øyekast virke noe surmaget å kritisere militæret for at de ønsker å gjøre noe med dette.
All erfaring tilsier imidlertid at en militarisering av helsesektoren i Afghanistan vil ramme afghanske helsearbeidere i første omgang, og deretter sivilbefolkningen. Dette fordi institusjoner og personer som knyttes opp mot militære aktører, selv blir et mål for opprørere. I NRKs reportasje intervjues også en representant for det afghanske helseministeriet. Hun kan fortelle at 40 helsearbeidere ble drept i 2009. Dette gjelder ikke bare helsevesenet; mange selvmordsbombere har hatt til hensikt å ramme afghansk politi, og afghanske militære. Sammen med offisielle regjerings- og administrasjonsenheter er de blitt selve symbolet på afghansk samarbeid med vestlige militære. Den samme tendensen ser vi i skolesektoren. Militæret har engasjert seg i bygging av skoler, og både militære og politikere har vært med på å gjøre utdanning til en vestlig kampsak. Dermed blir til og med små skolejenter til symbolske mål for opprørere.
Afghanistankomiteen i Norge har drevet helsearbeid i Afghanistan siden 1986. Under den sovjetiske okkupasjonen, gjennom borgerkrigen, og under Taliban-tiden bidro norske leger og sykepleiere til drift og opplæring ved helsefasiliteter ulike steder i Afghanistan. I 2002 ble sykehus vi har opprettet etter innsamlingsaksjoner i Norge overlevert til afghanske myndigheter. Nå er disse sykehusene en del av det landsdekkende helsesystemet Basic Package of Public Health, et anbudsbasert helsesystem drevet av nasjonale og internasjonale organisasjoner. Ordningen er ikke perfekt, men den har bidratt til å gi Afghanistan et helsevesen som når ut til flere mennesker enn noen gang tidligere i landets historie. Foreløpige undersøkelser viser at det nasjonale helsesystemet har bidratt til en bedre helse for befolkningen, og utbyggingen av helsesystemet omtales som et av de få vellykkede tiltak som er iverksatt etter 2001. Men utfordringene er enorme, og tilgjengelighet til helsetjenester varierer fortsatt i forhold til hvor man bor. I sentrale strøk omfattes så mange som 90 prosent av befolkningen av befolkningen av tilbudet, mens tallene i enkelte utkantstrøk er nede i 30 prosent.
Når ISAF gjennom sin strategi gjør helsearbeidere og helseklinikker til mål for opprørere og kriminelle, er det sivilbefolkningen som rammes. Umiddelbart frykter vi skader og dødsfall som følge av væpnede angrep mot klinikker. Men like viktig er frykten som vil kunne medføre at behandlingstrengende mennesker ikke tør oppsøke helsehjelp. Dette vil spesielt ramme kvinner, som i mange tilfeller allerede har sterkt innskrenket bevegelsesrom i offentligheten. Mange kvinner tillates heller ikke av sine ektemenn å motta behandling fra mannlige leger. Å supplere med flere utenlandske mannlig militærleger vitner om lav kultursensitivitet.
Et grunnleggende prinsipp for all nødhjelp og bistand er at arbeidet skal være behovsdrevet. Behovet for helsetjenester er aller størst i avsidesliggende landsbyer og daler, langt fra militærleire legene arbeider ut fra. Ved å behandle pasienter på sentrale sykehus, kan man kanskje gjøre elegante inngrep som afghansk leger ikke makter, slik den norske legen sa., Derimot når man ikke ut til de mange kvinnene som føder alene på jordgulv. Slik blir helsevesenet et ledd i en politisk kamp for å vinne afghanernes hjerter.
Det er nå på høy tid at det settes fokus på hva som er humanitært arbeid og hva som er et militært engasjement. Samrøreren det nå legges opp til tjener ingen på og aller minst afghanerne. Alle som har et engasjement for den hardt prøvede befolkningen i Afghanistan bør rope så høyt de kan – NEI til en slik strategi!
Innlegget ble publisert i Klassekampen 2. feberuar 2010
Se innslaget fra Lørdagsrevyn 23.januar
Foto: Sandra Petersen
