Norge har gjort det klart at de vil videreføre bistanden til Afghanistan etter at soldatene trekker seg ut i 2014. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin tale at den afghanske regjeringen også må gjøre sin del gjennom å intensivere kampen mot korrupsjon og sikre godt styresett på alle nivåer og i alle deler av landet. Ett av de viktigste kravene fra bistandsmiljøene i forkant av konferansen er at bistanden til Afghanistan ikke reduseres etter den militære nedtrappingen. Støres uttalelse setter fingeren på en av de viktigste årsakene til at ti års bistand til Afghanistan ikke har gitt bedre resultater.
Mellom 2002 og 2010 har det internasjonale samfunnet bidratt med over 57 milliarder dollar i bistandspenger til Afghanistan. Over halvparten av dette har gått til det afghanske politiet (ANP) og den afghanske hæren (ANA). Omtrent 20 prosent av midlene har vært kanalisert utenom den afghanske regjeringen, til Afghanistans president Hamid Karzais store misnøye.
Paris-deklarasjonen fra 2005 knesetter noen viktige prinsipper for god praksis blant giverlandene. Deklarasjonen, som også Norge har sluttet seg til, legger stor vekt på mottakerlandets mulighet til å utforme sine egne strategier, og at giverlandene skal rette seg etter disse. Under Kabul-konferansen i 2010 ble donorlandene enige om å kanalisere 50 prosent av bistandsmidlene gjennom den afghanske regjeringen.
Det er et dilemma at man har blitt trukket inn i et statsbyggingsprosjekt i Afghanistan, som er basert på én manns antatte moderasjon og samarbeidsvilje med det internasjonale samfunnet. Et sterkt sentralisert system for offentlig finansiering skal i teorien bidra til korrupsjonsbekjempelse og øke donorenes mulighet til oversyn. I realiteten er systemet en konstant kilde til konflikt mellom Kabul og provinsene. Øremerket bistand reflekterer sjelden behovene eller innbyggertallene i en provins. Donorens diplomatiske eller militære nærvær og guvernørens personlige forbindelser med presidenten er viktigere faktorer, ifølge tenkesmia International Crisis Group.
Rapporter fra Verdensbanken og andre har gjort det klart at Karzai-regimet har brukt donormidler til å dyrke politiske allianser, hovedsakelig i pashtu-dominerte områder under dekke av å trekke moderate talibanere inn i fredsprosessen. Dette mønsteret har funnet sted på bekostning av provinser som har akutt behov for grunnleggende tjenester som utdannelse og infrastruktur, og der pashtunerne ikke er i flertall.
Resultatet er at mange ikke-pashtunske provinser nord i landet og Hazarajat er i ferd med å gi opp alt håp om å motta støtte fra Kabul, og internasjonale organisasjoner og donorer får stadig forespørsler om direkte støtte nord i landet. Det ryktes også at Nordalliansen igjen ruster opp med narkotikapenger som en viktig kilde til finansiering. Dette må ses i lys av at mange mistenker Karzai-regimes fredsinnsats for å ta sikte på bred pashtu-allianse som kan kontrollere landet etter 2014. Drapet på lederen av president Karzai’s Fredsråd, Burhanuddin Rabbani i september i år har sementert oppfatningen i nord om at en borgerkrig etter 2014 er et realistisk utfall, og at provinsene som omfattes av Nordalliansen må forsvare seg selv både sosioøkonomisk og militært.
Etter at ISAF erklærte sin tilbaketrekning i juni 2011, har flere høyerestående myndighetspersoner begynt å legge seg opp penger utenlands som en «fallskjerm» dersom de blir tvunget til å forlate landet etter 2014. I den forbindelse går det rykter om både økt korrupsjon og overføring av donormidler ut av landet.
Man kan ikke bare se etter ulike måter å knytte ulike opposisjonsgrupper til Karzai-regimet på. Karzai er bare én av flere aktører rundt bordet, og han representerer ikke nødvendigvis Afghanistans politiske fremtid. Karzai-regimet er en eksklusiv elite som opererer med liten samhandling og respekt for parlamentet. Regimet favoriserer pashtunerne, og regjeringen har – bevisst eller ubevisst – fungert som en splittende faktor, og ikke en regjering som er interessert i demokrati, enhet og nasjonsbygging.
Ved å gi midler til Karzai-regimet kan andre aktører i framtidige fredsforhandlinger se dette som både urettferdig, og at det påvirker utfallet av forhandlingene. Hvis forvaltningen av donormidler ikke blir strengt kontrollert av donorene, er det fare for at de blir brukt til å finansiere politiske fordeler ved forhandlingsbordet.
Den afghanske regjeringen har imidlertid ikke klart å distribuere nok midler videre til de afghanske provinsene. Dersom vedvarende høy bistand skal bidra til å øke den afghanske statens kapasitet til å møte befolkningens behov og sine egne utviklingsmål, må den afghanske regjeringen treffe tiltak for å øke strømmen av bistandsmidler fra Kabul til provins- og distriktsnivå. Man kan for eksempel tenke seg at donormidler overføres i delbetalinger knyttet til gjennomføring av prosjekter for tidligere mottatte delutbetalinger. Dersom donormidler ikke blir brukt til gjennomføring av prosjekter innenfor en viss tidsramme, kan midlene gjøres tilgjengelig for internasjonale organisasjoner.
Delutbetalinger kan medføre krav om øremerking til distrikter basert på behov etter prioriteringer som donoren og det relevante departementet har kommet fram til i forkant. Videre bør representanter for donorlandene ha innsyn i kontrakter som inngås mellom afghanske departementer og organisasjoner og underleverandører. Dersom midler ukritisk overføres til regjeringen uten å bygge lokal kapasitet og eierskap til utviklingen, vil bistanden ikke legge grunnen for en levedyktig stat verken før eller etter 2014.
Linda Våge,
generalsekretær,
Afghanistankomiteen i Norge
