Last ned en kortere versjon av denne artikkelen i et eget faktaark (pdf).

Taliban er dominert av den etniske gruppen pasthunere fra Sør-Afghanistan. De har også utstrakt støtte blant pashtunere nord i Pakistan i grenseområdene mot Pakistan. En håndfull utlendinger fra arabiske land, Tsjetsjenia og Iran er trolig også aktive i Taliban.

Gruppens militære operasjoner i Afghanistan er styrt av den såkalte «Quetta-shuraen», et råd som ble opprettet av Mullah Omar i 2003. Gruppen er videre organisert i fire regionale militære råd. Ved utgangen av 2011 bestod Quetta-shuraen av 33 personer som inkluderer Talibans opprinnelige ledere, som kjempet mot USA i 2001-2002, nye aktivister rekruttert fra de religiøse skolene i Pakistan. Det anslås at Taliban per 2011 består av 5000 fulltidskrigere og 10 000 som deltar sporadisk i kamphandlinger.

Utnytter sikkerhetsvakuum

Mangelen på sikkerhet og dalende tillit til regjeringen samt omfattende korrupsjon i innenriksdepartementet, domstolene og politistyrkene svekker regjeringens evne til å kontrollere hele landet. Dermed oppstår et sikkerhetsvakuum som Taliban kan fylle. Regjeringens program for å slå ned på opiumsdyrking har vært fokusert på å ødelegge avlinger uten å skape alternative leveveier, noe som har skapt betydelig lokal misnøye. Dette har Taliban klart å utnytte gjennom å tilby beskyttelse til opiumsbøndene.

Taliban er ikke sterke nok til å overvinne de mange tusen afghanske og internasjonale sikkerhetsstyrkene i og rundt Kabul. Angrepene tar sikte på å fange byen psykologisk, slik at det blir politisk og økonomisk umulig å opprettholde et internasjonalt nærvær i byen. En omfattende kampanje med drap på myndighetspersoner og infiltrering av afghanske sikkerhetsstyrker i provinsene rundt Kabul har avskåret myndighetene fra å utøve autoritet i periferien.

Fattigdom og mangel på inntektsbringende muligheter har gjort det enklere for Taliban å rekruttere. En kriger i Talibans rekker har en månedslønn på rundt 300 amerikanske dollar i måneden, tre ganger så mye som en ordinær soldatlønn. Taliban skal også ha tydd til tvangsrekruttering. Taliban har nå de facto kontroll over store deler av landet i sør og øst, og gjennomfører stadig flere angrep nær utkanten av Kabul og i befolkningssentra i nord-vest langs grensen mot Iran og Turkmenistan.

Taliban er én av mange væpnede opprørergrupper som er aktive i Afghanistan. Andre grupper som antas å operere i landet er al-Qaida, Gulbuddin Hekmatyar’s Hizb-e-Islami og Haqqani-nettverket, som har sin hovedbase i Nord-Wasiristan. Voldelig rivalisering mellom de lederne av de ulike opprørergruppene har kostet hundrevis av liv i provinser som Kapisa, Logar og Wardak. Fanget i midten er vanlige afghanere, som frykter at Taliban skal vende tilbake til makten.[1]

Fokus på anti-terror

De første årene etter invasjonen var det lite fokus på mulighetene for forsoning i Afghanistan, og Taliban ble ikke invitert til forhandlingsbordet under Bonn-konferansen i 2001. USA la sterkt press på afghanske myndigheter for å identifisere al-Qaida-kollaboratører i Talibans rekker. Dette ga ambisiøse krigsherrer uten fortid i Taliban en mulighet til å beholde lukrative posisjoner i sikkerhetssektoren og befeste sin politiske makt og kontroll over lokale smuglerruter. I ly av USAs kampanje mot terror fikk krigsherrene muligheten til å marginalisere gamle rivaler fra borgerkrigen, inkludert talibanere som hadde overgitt seg etter et generelt amnesti innvilget av Karzai i desember 2002.

Verken USA eller den afghanske regjeringen maktet å utnytte tidlige tegn til splittelse i Taliban, deriblant et brev fra flere av Mullah Omars tidligere samarbeidspartnere overgav seg skriftlig i et brev til myndighetene. Blant de som skrev under brevet, var en av ministrene i Taliban-regjeringen. I mangelen av et omfattende forsoningsprogram, ble denne og andre tilnærmelser fra Taliban avvist.

Tidligere forsøk på forsoning

I 2005 ble det imidlertid opprettet en nasjonal fredskommisjon for å opprette fred og sikkerhet. Under London-konferansen i 2008 la Karzai fram en plan for varig nasjonal fred og reintegrering, som blant annet gikk ut på at taliban-krigere skulle få utdannelse, arbeid, pensjon og jord. På den samme konferansen forpliktet det internasjonale samfunnet seg til å opprette et støttefond for gjennomføring av denne planen.

London-konferansen ble etterfulgt av en fredsjirga fra 2.-4. juni 2010. Over 1600 eldre, medlemmer av provinsråd og medlemmer av parlamentet deltok. En jirga er en stammebasert forsamling av eldre som tar beslutninger på grunnlag av konsensus. Disse jirgaene er imidlertid omstridte, og kritikerne mener de konkurrerer med det folkevalgte parlamentet. Andre ser på dem som rådgivende organer som kan bidra med viktige innspill til beslutninger av nasjonal betydning.

En av anbefalingene fra fredsjirgaen i 2010 var å fjerne opposisjonsledere, inkludert enkelte Taliban-figurer fra FNs terrorlister for å legge til rette for forhandlinger med Taliban. Jirgaen ba om en sikkerhetsgaranti for de som sluttet seg til prosessen, og opprettelsen av et fredsråd for å implementere anbefalingene fra jirgaen. Et slikt fredsråd ble opprettet av president Hamid Karzai i september 2010, men ingen konkrete framskritt har vært gjort. Internt i Afghanistan blir Karzais fredsråd kritisert for manglende representasjon av kvinner, sivilsamfunnet og krigsofre.

Full frys

Den 21. september 2011 ble Fredsrådets leder, Burhanuddin Rabbani, drept i en selvmordsaksjon. Ingen har så langt tatt på seg ansvaret. Etter drapet på Rabbani uttalte Karzai at: «Vi kan ikke fortsette å snakke med selvmordsbombere. Derfor har vi sluttet å snakke om å snakke med Taliban inntil vi har en adresse... Fram til da vil vi snakke med våre brødre i Pakistan for å finne en løsning på problemene vi har.» Etter det har prosessen stått stille.

Etter at USAs president Barack Obama offentliggjorde planer om å trekke tilbake 33 000 soldater innen september 2012, virker det sannsynlig at opprørsbevegelsen vil forsøke å vinne så mye territorium som mulig før den militære tilbaketrekningen går inn i sin sluttfase i desember 2014. Forsoningsprosessen har stått fullstendig stille siden drapet på Burhanuddin Rabbani i september 2011.

Alternative utfall

Veien til en forsoning er lang, og det er uklart hva som vil være Talibans krav. Skulle forsoningsprosessen likevel bevege seg framover, kan man se for seg tre utfall:

1. Taliban opererer innenfor et demokratisk system. Denne løsningen er ikke sannsynlig fordi Taliban vet at de vil få lav oppslutning i et hemmelig valg.

2. Taliban skaffer seg delvis makt gjennom bakdøren og uten støtte fra velgere. Dette kan være en kompromis­sløsning der Taliban får noen posisjoner i regjeringen. Hvor mye makt de får, vil avhenge av hvilke posisjoner de blir tildelt. Taliban selv vil trolig ønske seg Justis og Utdanning, der de kan påvirke mest.

3. Taliban etablerer sitt idealsamfunn innenfor en grunn­lov som ikke kan endres. Dette er trolig den løsningen Taliban selv vil foretrekke. Ved å erstatte vestlig liberalt tankegods med en afghansk mannlig tolkning av Sharia lovene, vil de ha nådd sine mål. De fleste kvinner og urbane afghanere frykter et slikt resultat.

Ulike agendaer

Det er blitt et mantra at det ikke finnes en militær løsning på konflikten i Afghanistan, og at fredsprosessen må være bred og inkluderende. Bak dette felles synspunktet ligger imidlertid sprikende agendaer. På den ene siden har krigen i Afghanistan blitt en dyr og upopulær affære, og den internasjonale finanskrisen bidrar til at man nå ønsker seg en rask tilbaketrekning. Det handler også om en erkjennelse av at man ikke har klart å vinne over Taliban, og at man nå leter etter en argumentasjon som gjør en rask tilbaketrekning mulig, uten at man taper ansikt.

Andre årsaker til å ønske en umiddelbar tilbaketrekning er sivilbefolkningens lidelser og en allmenn preferanse for forhandlinger framfor krigshandlinger. Mange mener også at det internasjonale militære nærværet i seg selv bidrar til å forsterke og forlenge den væpnede konflikten; noen går så langt som å si de utenlandske styrkene utgjør en okkupasjonsmakt. Ønsket om en inkluderende fredsprosess er i stor grad basert på en oppfatning av at det var en tabbe å ikke invitere Taliban til å delta i forhandlingene om Bonn-avtalen, som la grunnlaget dagens afghanske politiske institusjoner og det nå ti år lange internasjonale nærværet i Afghanistan.

Problematisk forhandlingspartner

Det å slippe Taliban til ved forhandlingsbordet medfører imidlertid en rekke dilemmaer. Taliban står bak en rekke menneskerettighetsbrudd i Afghanistan. De har drept sivile som de anser som «spioner» eller «kollaboratører», bistandsarbeidere, religiøse ledere, byråkrater, lærere og kvinneaktivister. Hundrevis av mennesker har blitt drept eller såret som resultat av ulike bomber eller selvmordsangrep. Taliban finansierer sine aktiviteter med midler fra rike støttespillere i regionen og Gulf-statene. De tjener også penger på smugling av narkotika og andre varer, utpressing, innkreving av skatter og krav om løsepenger for kidnappingsofre. Taliban-krigere har også tvunget folk til å gi dem mat og husrom.

Afghanske intellektuelle, kvinner i byene og menneskerettighetsorganisasjonene er i mange tilfeller sterkt kritiske til en forsoning med Taliban. Kritikerne frykter at forsoningsprosessen blir begrenset til samtaler mellom en internasjonalt støttet regjering som mangler folkelig støtte, og et Taliban som krever å forhandle på egne premisser og innføre sin egen ideologi på det afghanske samfunnet. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å forhandle med Taliban, samtidig som man skal beskytte grunnleggende menneskerettigheter.[2] Vestlige analytikere erkjenner nå åpent at man må aksep­tere enkelte tilbakeslag i forhold til menneskerettigheter og likestilling for å oppnå et kompromiss med Taliban. Det har fått afghanske kvinneaktivister til å spørre om man nå under dekke av «respekt for Afghanistans kultur og religion» skal unnlate å kjempe for kvinners rettig­heter.

I Bonn II-erklæringen forplikter Afghanistan seg til å bygge et «stabilt, demokratisk samfunnet med et lovbasert styre» med respekt for menneskerettighetene der «likhet mellom menn og kvinner er garantert under grunnloven». Ingen vil si at kvinners rettigheter må ofres for en forsoning, men det er samtidig uklart hva minstekravene er.

Det er også en kompliserende faktor at både afghanske og internasjonale styrker bak omfattende menneskerettighetsovergrep, som arrestasjoner uten lov og dom og tortur. I tillegg har store sivile tap og nattlige husundersøkelser bidratt til å gjøre det internasjonale nærværet i landet stadig mindre populært. Det gjør også at argumentasjon og krav til menneskerettigheter i Afghanistan lett kan oppfattes som hyklerske, også blant innbyggerne i Vesten.

AiN mener:

Afghanistans interne sikkerhetsproblemer kan bare løses gjennom en intern forsoningsprosess, ikke gjennom en ekstern intervensjon eller militære virkemidler. Denne prosessen må være bred og inkluderende med meningsfull representasjon av kvinner og sivilsamfunnsorganisasjoner. (Se posisjonspapir vedtatt av landsmøtet 28. mai 2011). AiN har også tatt til orde for at Taliban skal kunne komme inn i regjeringen (se uttalelse vedtatt av landsmøtet 28. mai 2011). Det er imidlertid avgjørende at en forsoning med Taliban er resultatet av en prosess den afghanske befolkningen kan ha tillit til, og som innebærer at krigsforbrytere blir straffeforfulgt.

Forfatter: Tonje Merete Viken

Last ned en kortere versjon av denne artikkelen i et eget faktaark (pdf).

[1]International Crisis Group, «The insurgence in Afghanistan’s heartland», Crisis Group Asia Report Nr 207, 27. juni 2011.

[2] Armanshahr, Special Issue for Bonn Conference – Dec. 2011, år 3, vol. 4, nr. 21, 20. November 2011.