th-menu search
Bilde: Kvinners rettigheter: Hva er oppnådd,  hva står på spill? 
Foto: Mustafa Sarvary

Kvinners rettigheter: Hva er oppnådd, hva står på spill?

Mye er oppnådd de siste tolv årene og livet er endret til det bedre for mange afghanske kvinner. Hva som skjer i framtiden er først og fremst avhengig av sikkerhetssituasjonen og hvordan afghansk politikk utvikler seg, skriver forsker Torunn Wimpelmann.

Aktuelt/ torsdag 13. mars 2014/ Torunn Wimpelmann

Tolv år etter at det kvinnefiendtlige Taliban-styret ble kastet fra makten, er det mye som har forandret seg for afghanske kvinner. Dette gjelder først og fremst i byene, og særlig i Kabul. Her studerer, jobber og beveger kvinner seg rundt alene med en stadig større selvfølge. Også i landet som helhet har ting skjedd. Økt tilgang til
helsetjenester har ført til at kvinners levealder har økt, og til langt bedre mødrehelse. Antallet kvinner som kan lese og skrive har økt, spesielt blant unge.

Manglende juridisk beskyttelse

Det viktigste fokuset for afghanske kvinneaktivister det siste tiåret har vært å opprettholde kvinners juridiske rettigheter, særlig når det gjelder familievold og tvangsekteskap. Og med god grunn. Afghanske kvinner har svært dårlig beskyttelse når misbruk og vold i familien skjer. Rettssystemet og politi har utsatt dem for ytterligere overgrep. Mens forsøkene på såkalt jomfrutesting av myndighetene i Egypt førte til voldsomme protester, har dette nærmest vært rutine i Afghanistan,
som en del av en mistenkeliggjøring av kvinner som kommer i kontakt med offentlige instanser. Kvinneaktivister har jobbet hardt for at vold og drap mot kvinner straffeforfølges på lik linje med vold mot menn, og at det skal finnes et hjelpeapparat for kvinner som opplever vold og trusler hjemme.

Her har mye skjedd; et nytt lovverk er til en viss grad på plass, krisesentre er opprettet. Advokathjelp er tilgjengelig for mange. 

Det er mye å ta fatt i når det gjelder afghanske kvinners rettigheter, som for eksempel i fordeling av verdier og eiendom. Selv om islamske familielover sier at kvinner skal arve halvparten av det deres brødre gjør, overholdes dette svært sjeldent. Til og med suksessrike afghanske forretningskvinner registrerer eiendom (hus, land eller biler) i sine ektemenns, fedres eller brødres navn. Dersom en kvinne insisterer på å få sin del av farsarven, eller å selv eie land eller hus, kan hun oppleve å bli frosset ut av familien, eller miste deres sympati.

Det er selvsagt ikke alle kvinner som lider som følge av mangel på faktiske formelle rettigheter. Mange blir forsørget utmerket av sine fedre og ektemenn, og får god støtte fra familiene sine til å gå ut og realisere sine drømmer. En afghansk masterstudent som besøkte Chr. Michelsens Institutt i sommer, er et godt eksempel. Familien hennes hadde ikke bare gått med på at hun skulle studere alene i utlandet. Da hun skulle samle inn data til masteroppgaven sin, stilte familien villig opp som forskningsassistenter og samlet inn flere hundre spørreskjemaer etter hennes instruks.

Avhengig av familiens godvilje

Problemet er at når kvinner og jenter ikke blir behandlet pent av sine familier, er det svært få alternativer åpne for dem. Nylig fortalte en tidligere kvinnelig parlamentariker til media at hun bodde på krisesenter. Hun hadde blitt mishandlet av sin ektemann og søkte
skilsmisse. Siden familien ikke ville vite av henne, og det er nærmest umulig for kvinner å bo alene i Afghanistan, hadde hun ikke annet valg enn å flytte inn på et krisesenter. Her bor mange kvinner i samme situasjon, mer eller mindre permanent, med få utsikter til et normalt liv. Imidlertid eksisterer disse krisesentrene nå. Det gjorde de ikke for 12 år siden.

Usikker fremtid

Konservative afghanske politikere har den siste tiden ytret ønske om at lovverket endres tilbake, at kvinner skal tilbake innen husets fire vegger og at krisesentrene må stenges. Dette har ført til alarmerende varselrop, både fra afghanske aktivister og deres vestlige støttespillere, om at framskrittene hva gjelder afghanske kvinner, står i fare for å kollapse. Nå forlater Vesten Afghanistan og afghanske kvinner heter det, og dermed kan alt som er oppnådd de siste 12 årene rakne. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Langt fra alle aspekter ved den vestlige intervensjonen har vært positivt for kvinners rettigheter. For eksempel har mye av rettstaten og demokratiet som skulle bygges opp etter 2001, blitt uthulet av Vestlig støtte til krigsherrer og eksperimenter med tradisjonelle rettsprosesser, såkalte stammeråd.

Videre har afghanske kvinnerettighetsforkjempere ofte operert i spenningen mellom tilgang til utenlandske midler og støtte, og de konservatives skepsis rettet mot dem grunnet nettopp dette. Mange hevder også at den betydningsfulle finansielle støtten som er gitt til kvinneorganisasjoner det siste tiåret, har tatt fokuset vekk fra politisk mobilisering på grasrotnivå. 

Forskjell på by og land

Der er uansett situasjonen på landsbygden som er mest bekymringsfull for øyeblikket. Sikkerhetssituasjonen er i ferd med å bli verre mange steder. Tallet på sivile dødsfall som følge av krigen stiger. De siste månedene er det rapportert om brutale drap på hjelpearbeidere og sivile der opprørere tar på seg ansvaret. Stadig flere hjelpeorganisasjoner trapper ned, eller trekker seg helt ut av landet. Drap på kvinnelige politikere er en del av et større mønster. Det blir stadig mer utfordrende å drive politisk arbeid og utviklingsarbeid. Mange håper at dette bare er en overgangstid før fredsforhandlinger kommer i gang, men det er på ingen måte sikkert at det vil skje med det første. Først gjennom et viktig presidentvalg som i skrivende stund er helt åpent, også om det i det hele tatt blir gjennomført. Blant kandidatene er både teknokrater, med det man må anta er en relativt pro-kvinne agenda, og tidligere mujahedin med ekstremistiske synspunkter. Samtidig har forhandlingene mellom amerikanerne og Karzai om fortsatt amerikansk militær tilstedeværelse gått helt i stå. Selv om det skal mye til før USA trekker seg helt ut, er det klart en kraftig redusert appetitt blant amerikanerne og deres allierte for større forsøk på bred sosial transformasjon i Afghanistan. 

Uansett hva som skjer synes det derfor sikkert at det vil være afghansk, og til en viss grad regional, snarere enn internasjonal politikk, som vil legge de viktigste føringene for situasjonen for afghanske kvinner det neste tiåret.

Først publisert i NACs temahefte: Afghanistan 2014 i feb. 2014. Se hele temaheftet i høyre spalte. 

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 18.10.17
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad