th-menu search
Bilde: Politisk nederlag, militær utilstrekkelighet

Politisk nederlag, militær utilstrekkelighet

Militærmakten er overvurdert som problemløser. Til neste gang må vi ha lært at den skal underordnes helheten og ikke omvendt.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Robert Mood, generalløytnant

Bilde: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Artikkelen ble først trykket i Afghanistankomiteens temahefte «Norge i Afghanistan» 

Vestens militære intervensjoner i Midtøsten, Afghanistan og Nord-Afrika de senere år representerer kontant og effektiv maktutøvelse med god umiddelbar måloppnåelse. Saddam Husseins militære styrker ble slått, taliban ble fratatt sitt friområde og mulige massakrer ble forhindret i Libya. Forsøkene på å bygge stabile demokratier i etterkant av den militære maktutfoldelsen, har vært betydelig vanskeligere. Irak, Syria og Libya har store problemer og taliban er på fremmarsj i Afghanistan.

Tydelige påminnelser om at bruk av klassisk militærmakt, eller intervensjon, uten en helhetlig tilnærming, skaper flere problemer enn det løser. Sir Rupert Smith satte ord på dette i sin bok, The utility of force. Han påviser at militærmakt som problemløser er sterkt overvurdert. «You brake it – you own it» blir tillagt general Colin Powell, mens han advarte politikere mot å tenke på militær intervensjon.  Hans budskap var at når du intervenerer kan du ikke frasi deg ansvaret for stabilisering og sikkerhet. Hvis du fjerner et regime – blir du selv regimet. Like viktig er det imidlertid å minne om at i møte med ekstreme voldsutøvere kan vi velge passivitet og derav medskyldighet, eller å bekjempe for å forhindre videre massakrer.

Kanskje er vi også i ferd med å lære at å påtvinge andre stater vår form for demokrati, på våre premisser, skaper flere problemer enn det løser. Dette betyr selvsagt ikke at vi bør, eller kan, velge bort kampen for selv å forme vår fremtid, og hvordan vi praktiserer våre verdier i egne land. Ei heller kan vi velge bort vårt ansvar for å beskytte sivile mot overgrep når staten selv ikke gjør det, eller er overgriper.

I denne kampen er imidlertid militær makt og eksport av egen styreform langt fra viktigst.

Vi burde også ha lært at militære operasjoner må underordnes helheten, men det har vi ikke. Selv om vi ikke har vært i operasjoner som handler om eksistensiell kamp for å overleve siden 1945 er mentaliteten fortsatt at militære operasjoner er hovedvirkemiddelet, og at øvrige innsatsmidler (økonomiske, humanitære og diplomatiske) skal understøtte disse.

Kampen mot årsaker fremfor symptomer; kampen for langsiktighet i det kortsiktige; kampen mot de som angriper; kampen mot oss selv og de enkle løsninger som skaper avstand, parallellsamfunn og radikalisering; kampen for åpenhet, det frie ord og religionsfrihet, er alle viktigere.

Hva feilet i Afghanistan?

Man kan undres over hvorfor vi i dag, 15 år etter at vi gikk inn, er på leting etter en måte å komme oss ut av Afghanistan med æren i behold. Situasjonen blir mer utfordrende for hver måned som går og Afghanistan kan på ny kollapse tross vestens innsats og pengebruk.

Afghanistan er vant til at utenforstående kommer og går. Både Persia, India, Grekerne, England, Russland og Sovjetunionen har forsøkt å ta kontroll uten hell. Afghanske stammeledere har med andre ord århundrers erfaring med å tilpasse seg vekslende eksterne aktører, utnytte mulighetene som byr seg og posisjonere seg for deres avreise, uavhengig av om det ville bli om 10, 20 eller 50 år.

De som foretrekker enkle svar har lite å hente ved å studere Afghanistan. Innledningsvis så det ukomplisert ut. I etterkant av angrepene i New York 11. september 2001 gikk USA med støtte fra allierte til militær aksjon for å ta fra terroristene fristedene. Dette målet ble tilsynelatende oppnådd raskt og effektivt, men i stedet for helhetlig og samlet innsats videre mot felles mål (End State) har vi blitt springende etter utfordringene, ikke minst fordi den innenrikspolitiske dynamikk i det enkelte land styres av kortsiktige hensyn som morgendagens avisoverskrifter og neste valg.

Mange ISAF-sjefer har følt på frustrasjonen over at avdelingene de har fått tildelt fra nasjonene for operasjoner på bakken allikevel ble styrt direkte fra de respektive hovedsteder. Hovedsteder som heller ikke delte alt de fikk tilgang på av relevant etterretningsinformasjon.

Dette har gjort det vanskelig å få til helhetlige operasjoner. Mangelen på samarbeid og samordning med FN i Afghanistan (UNAMA) forsterket problemene. Operasjonene ble ikke satt inn i en helhetlig ramme som skapte strategiske gevinster av taktiske fremganger. Et klassisk eksempel er de norske styrkene i Faryab som rykket opp i et dalføre med vellykkede kamper flere ganger, uten at dette ble fulgt opp med andre virkemidler. Taliban tok noen dager oppe i fjellet før de fortsatte som før, med enda større lokal makt fordi vi ikke gav landsbyene et alternativ.

Norge i Afghanistan

Norge har vært en av de mest trofaste aktører i Afghanistan. Ingen kan kritisere oss for ikke å ha tatt vår del av ansvaret, hvilket i seg selv fremsto som et overordnet mål. Inn sammen og ut sammen har vært mantraet. Dermed kan vi langt på vei sette likhetstegn mellom vestens målsettinger og de norske.

Vi kan glede oss over at utdanning, helsetilbud og infrastruktur er sterkt forbedret. Fullt så fiaskopreget som Anders Sømme Hammer beskriver den norske innsatsen var den vel med andre ord ikke [red. ”Den norske fiaskoen i Faryab”, kronikk i Aftenposten 8. mai 2013], men det er grunn til å reflektere nøye over både mål, virkemidler og sammenhengen mellom disse for politikere og militære ledere. En refleksjon våre soldater fortjener, forventer og lever godt med.

Vi har gitt afghanerne sjansen til å forme en bedre fremtid selv, men skal vi hindre reversering må vi stå der med betydelige styrker og støtte i en generasjon til.

Hvorvidt innsatsen som investering i støtte til et Norge som er helt avhengig av NATO er vellykket, gjenstår å se. Nasjonale interesser vil imidlertid alltid være det viktigste for USA så vel som NATOs øvrige 27 medlemsland når støtte til Norge i en krise skal besluttes. 

Det er ingen tvil om at norske soldater og sivile på bakken har gjort en formidabel innsats som det står meget stor respekt av. Oppdaterte våpen, forbedret etterretning, ny soldatutrustning og nye kjøretøy er en del av historien. Ledere, soldater og avdelinger med relevant skarp erfaring en annen. Begge deler med stor betydning for forsvaret her hjemme.

I skrivende stund er det liten grunn til optimisme, taliban er på fremmarsj med risiko for at sentral-regjeringen i Afghanistan igjen kan miste kontrollen og den positive utviklingen reverseres. Det er alvorlig at afghanerne i stort omfang i dag stemmer med føttene og forlater landet fordi de forventer en negativ utvikling.

Vi kunne selvsagt gjort mange andre valg. Vi kunne som danskene valgt å stå i fremste linje i kampen i syd, som nederlenderne en mer proaktiv samordning av sivil og militær innsats, eller vi kunne satset mer på FN-bidrag og mindre på NATO-operasjoner.

Det er for lettvint å konkludere med at innsatsen i Afghanistan er et politisk nederlag alene, det er i like stor grad militær utilstrekkelighet. Det er vårt ansvar å gi tydelige råd, samt sørge for at militær strategi og militære operasjoner støtter politiske mål også når de er mangelfulle, vanskelige å forstå eller endrer seg underveis. 


Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 19.06.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad