th-menu search
Bilde: Retorikk etter behov

Retorikk etter behov

Fra «fremskutt forsvar av Norge», til «konfliktløsning og fred», dog ved «krigslignende handlinger». Afghanistan-retorikken til norske politikere er blitt tilpasset omstendighetene og opinionen etter behov.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Pia Bergmann, statsviter, utdrag fra MA-oppgave

Bilde: Forsvaret

Artikkelen ble først trykket i Afghanistankomiteens temahefte «Norge i Afghanistan» 

Norske myndigheter har fra første dag entusiastisk støttet intervensjonen i Afghanistan. Men det har i årenes løp blitt gitt mange ulike begrunnelser for riktigheten av engasjementet. Ser man perioden fra 2001 til i dag under ett, er henvisningen til et «klart FN-mandat» det eneste som har stått fjellstøtt. Utover det er det mulig å se endringer i begrunnelsen av og argumentasjonen for militær tilstedeværelse i Afghanistan.

 

I Afghanistan for å støtte USA

Da USA erklærte «krig mot terror» etter 11. september 2001, var norske myndigheter raskt ute med å vise støtte og lojalitet. Både statsminister og utenriksminister uttalte at dette var en «soleklar rett til selvforsvar” og at nå sto «en hel verden samlet». Retorikken fra den dagen underbygde Norges påfølgende bidrag til den USA-ledede Operation Enduring Freedom og senere den NATO-ledede ISAF-styrken.

I 2001 og 2002 var USAs rett til selvforsvar, og NATOs plikt til kollektivt selvforsvar, en viktig del av argumentasjonen. Afghanistan skulle ikke bli «et arnested for internasjonal terrorisme”, og Taliban som et taust og lite samarbeidsvillig regime, ble ansett for å være medansvarlige. Kampen ble fremstilt som et forsvar av våre verdier og vår demokratiske samfunnsform, da denne var truet av internasjonal terrorisme. Dette var en kamp mot ondskap.

Taliban-regimet ble fjernet fra makten og drevet på flukt allerede ved årsskiftet 2001/02. Men kampen fortsatte, nå som «et fremskutt forsvar av nasjonal sikkerhet», slik forsvarsminister Krohn Devold uttrykte seg i starten av 2003. Det offensive forsvaret hadde fokus på trygghet, faren for bruk av masseødeleggelsesvåpen og farlige terrorister med midler og mulighet til å gjennomføre nye terrorangrep. Jagland påpekte i oktober 2001 at kampen innebar å bekjempe «alle former for terrorisme», på «alle mulige plan».

I tillegg skulle det norske militære bidraget også bidra til gjenoppbyggingen av landet. Fortatt med et «utvetydig FN-mandat» i ryggen skulle landet og freden «bygges». Med sterke historier om kvinneundertrykkelse, brutalitet og undertrykkelse ble kampen framstilt som en frigjøringskamp, og vårt bidrag «skal være å støtte opp under fred, menneskerettigheter og demokrati», slik statsminister Bondevik sa i en tale i 2004.

For å forebygge terrorisme

Argumentasjonen har siden 2001 utviklet seg mer i retning av å bli en kamp for fred og oppbygging, der det i 2001 var en kamp mot terrorisme, ondskap og undertrykkelse. Statsminister Bondevik gikk også langt i å si at våre militære bidrag gjaldt «forebygging og avskrekking» (2002) og at målet var «å forhindre nye terroranslag» (2001). Sett i lys av Jaglands formulering om kampen som en kamp mot «alle former for terrorisme», kan det fremstå som om denne kampen mangler et endelikt.

I 2005 var det valgår. Terrorangrepet hadde kommet på avstand, og Norges militære nærvær i Afghanistan var ikke et kontrovers i norsk offentlighet, men i valgkampen ble engasjementet rettferdiggjort. Et nytt argument som dukket opp, var henvisningen til «heroinproblemet». Utenriksminister Petersen (2004) framholdt at en svak regjering i Kabul som ikke kan «kontrollere opiumsproduksjonen» vil «påvirke oss, ja endog true oss».

Nærheten til en slik problemstilling er utvilsomt større enn til terrorisme og nasjonsbygging i Afghanistan. Det er naturlig å tenke seg at det i en valgkamp er lettere å få gehør for et slik argument enn for et «framskutt forsvar», som kan virke fjernt og lite relevant for folk flest.

 

For å hjelpe afghanerne

I 2005 dannes det en ny, rød-grønn regjering og argumentasjonen går nå enda mer i retning av en «humanitær» fase, der terrorisme, offensivt forsvar og selvforsvar forsvinner fra ordskiftet.

Fortsatt er «et klart FN-mandat» bærebjelken i engasjementet, men nå skal afghanerne hjelpes til utvikling, få tilgang på bedre helsetilbud, skolegang og infrastruktur. I retorikken ble militært nærvær en nødvendig forutsetning for samfunnsutvikling. Til og med SVs leder Kristin Halvorsen ga sin støtte til dette synspunktet i en tale på partiets landsmøte i 2007.

Men soldatene skulle ikke delta i kamp, og ble stasjonert i mer fredelige provinser i landet. Når de likevel ender i skuddvekslinger, og soldater endog blir drept, raser debatten om Norge er i krig eller ikke. Myndighetene kaller det «krigslignende handlinger», og fastholder nødvendigheten av militært nærvær for sikkerheten. Men vi er der for «å bidra til konfliktløsning og fred», skriver forsvarsminister Strøm-Erichsen i 2007. 

For å kunne trekke seg ut igjen

Fra 2010 endrer retorikken seg igjen, og nå argumenteres det for at tiden er moden for at afghanerne skal ta ansvaret selv. Nå har vi tatt «vår del av ansvaret», sier forsvarsminister Faremo i 2010, og det snakkes ikke lenger om å oppnå «en minstestandard i forhold til sikkerhet, demokrati og utvikling», som Strøm-Eriksen snakket om i 2008. Nå trekkes det opprinnelige målet fram, målet om å forhindre at Afghanistan ble «et fristed for al Qaida og opptrening av terrorister». I 2012 omtaler Anne Grete Strøm-Erichsen, da forsvarsminister for andre gang, dette oppdraget som utført.

I dag er sikkerhetssituasjonen i Afghanistan fortsatt prekær, og Taliban er på fremmarsj. ISAF-styrkene er trukket ut, og norske bidrag er begrenset til «å trene» og «å bygge kapable sikkerhetsstyrker» i landet. Forsvarsminister Søreide skrev i 2015 at «Afghanistan har fått et fundament til å utvikle seg videre. I løpet av de senere årene har landet hatt en betydelig utvikling både når det gjelder helse, utdanning og infrastruktur». Så selv om det opprinnelige målet er nådd, et mål som strengt tatt ble oppnådd allerede i 2002, er det behov for videre militært engasjement for at landet ikke skal «falle tilbake til å bli et fristed for terrorister», sier Eriksen Søreide i 2014, for å understreke behovet for fortsatt norsk militær deltakelse i NATOs treningsoppdrag for den afghanske hæren. 


Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 16.02.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad