th-menu search
Bilde: Feminisme på ville veier

Feminisme på ville veier

Gayatry Spivaks uttrykk «White men saving brown women from brown men» kan i vår tid suppleres med nye aktører, der også «some white women save brown women from brown men» inngår. Dette nådde en slags høydepunkt i fortellinger om krigen i Afghanistan fra 2001.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Berit von der Lippe, professor og forsker, BI

Artikkelen ble først trykket i Afghanistankomiteens temahefte «Norge i Afghanistan»    

Krigsretorikken var fra første stund ikledd en filantropisk feministisk språkdrakt: Frigjøring av det afghanske folk og frigjøring av afghanske kvinner. Burkaen ble nesten over natten et ikon for undertrykking av afghanske kvinner. Undertrykte av Taliban hadde mange av dem vært i lang tid. I 2001 ble de bevis på Talibans grufulle praksiser. Tida for taushet og usynliggjøring var over. Taushetens retorikk er både visuell og verbal. Mens den visuelle er ganske lik verden over, er den verbale til tider ulik også blant NATOs medlemsland: Vi ser ofte samme bilder, men ordlyden kan variere. I USA vektla man sikkerheten til ‹kvinner og barn›. Denne sidestillingen unngikk man i Norge og i Norden. 

Filantropi og feminisme

Det handler om en type godhetens retorikk innvevd i det geopolitiske maktspillet Norge er en del av. Først ute var Aps Marit Nybakk, leder i forsvarskomiteen fra 2001 – 2005: «Dette er en helt nødvendig frigjøringskrig – en frigjøringskrig for afghanske kvinner!” Den andre siden av hennes retorikk minner om Øverlands dikt, ‹Du skal ikke tåle så inderlig vel›, som når hun stadig understrekte: ”Altfor lenge har vi tiet om afghanske kvinner…» Så ble hun taus.

Fra 2005 fikk den feministisk inspirerte retorikken nytt liv. Det er først nå at FNs/Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 brukes. Denne handler om at kvinner i såkalte post-konflikt sammenhenger tilkjennes aktørstatus på linje med menn. Med Anne-Grete Strøm-Erichsen som forsvarsminister fungerte denne resolusjonen hyppig som retorisk verktøy.

På hvilken måte ble dette gjort? Man kan finne mange av de kjønnspolitiske argumentene i en kronikk i Aftenposten, på selve kvinnedagen 8.3 2006, med tittelen: «Kvinner bidrar til konfliktløsning». Her viser Strøm-Erichsen til resolusjon 1325 om kjønnsperspektiv i konflikt og krig, og snakker om kvinners bidrag i fredsbygging. Videre skriver hun at: «Forsvaret må være en organisasjon i pakt med tiden. Vi lanserer derfor i dag Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av resolusjon 1325 og vil intensivere innsatsen både for å øke kvinners deltakelse i sivile og militære fredsoperasjoner, i fredsmekling og i fredsbygging, og for å styrke beskyttelse av kvinners menneskerettigheter i konfliktrammede områder.» (Kursiven er min.)

Sivile og militære fredsoperasjoner sidestilles. Og soldatene synes å arbeide i fredsoperasjoner. Sjangerblandingen blir stadig tydeligere. Ministeren understreker: «Vi vil holde orden i eget hus, og være pådriver og vaktbikkje internasjonalt. Gjennomføring av resolusjon 1325 bør være en norsk merkesak i arbeidet for fred og utvikling.»

Risikabel sjangerblanding

Den norske politiske retorikken om to norske merkevarer, fred og likestilling, blir dermed kontinuerlig lovtale og politisk tale på en og samme tid. Soldatene i krig på bakken, som risikerer sine egne liv, blir de da aktører på linje med mange av de kvinnelige aktørene i Redd Barna? I Norges Røde Kors? Eller andre hjelpeorganisasjoner der flertallet gjerne er kvinner? Er det som hjelpearbeidere de risikerer sine egne liv? Og, hvordan opplever soldatene denne type ‹likestilling›?

Lovtale og politisk tale er ofte en risikabel retorisk sjangerblanding. Soldatene er aktører i NATOs og Norges tjeneste. Men Norge er ikke i krig. Hjelpearbeidere vil på sin side lett kunne identifiseres av afghanere som aktører for det samme, altså NATO, og vil dermed kunne bli interessante målskiver for menneskene, altså afghanerne. De er der for å hjelpe og beskytte, uten våpenbruk. Sammenblandingen av det militære med det beskyttende og frigjørende, fins med andre ord ikke bare i språkbruken, den setter spor også på bakken, alt mens sikkerheten blir fjernere og fjernere.

Ute av stand til å forstå hvordan ‹de andre› kvinnene lever og kommuniserer med menn innenfor rigide patriarkalske og sågar misogyne stamme- eller klanstrukturer, kan det synes som Strøm-Erichsen (og vestlige beskyttende frigjørere) hovedsakelig lar seg lede av egen overbevisning om egen filantropi og godhet. En slags indre ekko. Nettopp fordi heller ikke journalister er helt uten et ‹indre ekko›, og fordi avstanden også mellom dem og ‹de andre› er stor, blir denne type beskyttelsesscenarioer problematiske – på flere plan.

Via retoriske praksiser, framstilles krigsdeltakelse og kvinners medvirking i disse, som et nærmest naturlig, moderne og sivilisatorisk framskritt. Kjønn er på en og samme tid blitt både viktig og uviktig, mens globale maktforhold synes uviktig og irrelevant.

Taushet om den globale politiske konteksten likestillingsagendaen som NATO, FN og den norske politiske satsningen på kjønn og sikkerhet er en del av, bidrar i mine øyne til en utvisking og ufarliggjøring av politisk brennbare spørsmål.

Ved å rette søkelys mot hva det vil si å snakke på vegne av andre, fortrinnsvis ‹de andre kvinnene› – de vi hevder å skulle forsvare og frigjøre - kommer fortellinger om ‹de andre› til syne som en del av et vestlig dominert sivilisasjonsprosjekt. Når feminisme underbygger og legitimerer dette maktforholdet, handler det om kooptering som igjen gjør det vanskelig å opponere. Krigens konsekvenser, for kvinner og menn, kommer i bakgrunnen for de overordnede «gode intensjoner».

Feminisme på krigsstien

Når utlendinger fungerer som pådrivere i det pågående afghanske statsbyggingsprosjektet, fratas afghanerne muligheten til å bruke nasjonalisme som legitimerende faktor. Både etnisk og nasjonal tilhørighet, samt klan, klasse og lokale maktforhold, preger afghanske menns (og noen kvinners) arbeid for økt statlig legitimitet i Afghanistan. I deres hverdag er makt og kjønn betydningsfullt for deres politiske virke.

Formelle – og noen få reelle - framskritt for kvinners rettigheter i Afghanistan har kommet samtidig med krigen og volden med og mot utenlandske aktører som har skapt nye konflikter og aggressive reaksjoner mot kvinner.

Jo mer krig forankres i en retorikk av fredsvilje, likestilling og gode, vestlige verdier, desto mer normaliseres militarismen.

Vi serveres nye argumenter for rettferdig krig, argumenter mer på linje med tidsånden. Gårsdagens Leviathan i amerikansk innpakning ville innskrive krigen, volden og brutaliteten i en (for Vesten) mer tiltalende tankefigur enn den som framkommer i Robert Kagans hobbesianske univers: «North Americans have to favour policies of coercion rather than persuasion, emphasizing punitive sanctions over inducements to better behaviour – the stick over the carrot(…) We need to revert to the rougher methods of an earlier area – force, preemptive attack, deception, whatever is necessary (…) Among ourselves, we keep the law, but when we are operating in the jungle, we must also use the laws of the jungle.» (Kagan, Of paradise and power)

Legitimering av militarismen

Det er som deltakere i jungelen vil at kvinner nå skal få lov til å bli aktører på linje med menn, samtidig som kvinner med sine spesifikke kvinnelige egenskaper skal bidra til fred og likestilling. Feministisk teori og praksis koopteres av militaristiske krefter, og mange kvinner synes å se dette som framskritt. Likestilling blir en brikke i spillet og vil kunne bidra til (trans)nasjonal legitimering av global militarisme.

I lys, altså i mørke, av dagens kriger mot terror bør kvinner og menn gjenfinne tidligere tiders feministiske våpen, anti-militarismen. At kvinner kan være glimrende soldater, er sikkert. Men at hvite kvinner ikke kan redde mørke kvinner fra mørke menn, burde vi for lengst ha lært.

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 26.03.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad