th-menu search
Bilde: Mer bistand, mindre krig

Mer bistand, mindre krig

“Entusiasmen over Talibans fall var umulig å ikke legge merke til. Menneskene ville ha regimeskifte – og siden fred og utvikling. Regimeskifte ble det. Og en 13 år lang krig.” Hva gikk galt? Den velviljen som var, ble antakeligvis borte i bomberegnet.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Bengt Kristiansson, tidl. generalsekretær i den svenske Afghanistankomiteen

Artikkelen ble først trykket i Afghanistankomiteens temahefte «Norge i Afghanistan» 

Få vil hevde at den internasjonale samfunnet og vestens innsats i Afghanistan 2001-2014 har lyktes; det vil si at målene demokrati og sikkerhet er oppnådd. I 2016 befinner Afghanistan seg i en kritisk situasjon, økonomisk og sikkerhetsmessig.

Framgang er likevel gjort innenfor områdene skole, infrastruktur, kommunikasjon, IT, mødre- og barnehelse. Spørsmålet er om resultatene vil bli stående i den prekære situasjonen som hersker nå.

Hvorfor lyktes ikke innsatsen bedre? USAs invasjon etter 11. september 2001 ble ønsket velkommen. Talibanregimet var internasjonalt beryktet og ikke anerkjent av FN. I Afghanistan var Taliban avskydd av mange på grunn av sin ekstreme form av islam (musikkforbud, kvinnenes forverrede situasjon, forbud mot skolegang for jenter, m.m.)

Entusiasmen over Talibans fall var umulig å ikke legge merke til. Menneskene ville ha regimeskifte – og siden fred og utvikling. Regimeskifte ble det. Og en 13 år lang krig.

Bistanden ukontroversiell

Den svenske regjeringen annonserte tidlig interesse for å bli med på Afghanistans utvikling. Bistandsbudsjettet økte. Svenska Afghanistankomittén (SAK) konsentrerte seg om sine kompetanseområder: utdanning, syke- og helsevesen, samt støtte til mennesker med funksjonshemning.

Det nye regimet i Kabul vedtok nasjonale strategier som lå nær de program som SAK hadde fremmet. SAK ekspanderte ytterligere innen områdene jobbmuligheter, styrking av lokale myndigheter og folkelig politisk deltakelse. Budsjettet ble tredoblet i årene fram til 2014 med støtte fra Sida (Styrelsen for internationellt utvecklingsarbete, Sveriges Norad, red.), EU, FN og Verdensbanken. Dette engasjementet har vært ukontroversielt og vellykket, om enn med svakheter som gav grunn til selvkritisk refleksjon.

 

To forskjellige syn på ISAF

Kontroversielt ble derimot den andre delen av den svenske innsatsen: støtten til ISAF. De første årene etter Talibans fall så SAK-ledelsen på ISAF som en fredsbevarende styrke med FN-mandat. Men noen medlemmer og landsmenn så på ISAF som en del av den amerikanske krigsinnsatsen.

SAK-ledelsen sluttet seg i starten til det synet at den USA-ledete angrepet mot Afghanistan var et uttrykk for selvforsvar, og aksepterte nærværet av utenlandske militære som forenlig med internasjonal folkerett. Sikkerhetsrådets resolusjoner og mandat gav støtte og legitimitet trass i at ISAF-styrken ikke var en regelrett FN-opprettet, FN-finansiert og FN-ledet operasjon.

Men styret i SAK uttalte allerede i september 2002 at der er «nødvendig at den amerikanske terroristjakten i Afghanistan avsluttes så snart som mulig. SAK innser behovet for internasjonal militær tilstedeværelse, men denne bør i så fall utgjøres av en FN-ledet styrke. Helst med stor deltakelse fra muslimske stater».

I SAKs blad beskrives massakrer mot Taliban som bryter med menneskerettighetene utført av medlemmer i Nordalliansen. I et reisebrev på SAKs hjemmeside i 2004 skrev generalsekretæren «Antallet uskyldige som er rammet av USAs krig, antallet overgrep mot sivilbefolkningen av USAs soldater og befal, antallet brudd på menneskerettighetene i terrorbekjempelsens navn er nå ikke bare uoverskuelig i Afghanistan, men også årsak til en stadig økende motstand mot den amerikanske tilstedeværelsen og en stadig mer tungtveiende faktor i spørsmålet om mangel på sikkerhet i Afghanistan. USA har for sine formål alliert seg med de verste og mest ondskapsfulle krigsherrene i landet, som ikke bare har latt narkotikaen blomstre, men også undergravd overgangsregjeringens sjanser for en demokratisk og framskrittsvennlig utvikling. USA fortsetter hardnakket med sine fatale feilhandlinger.»

 

Mot militarisært bistand

ISAF ble først lagt under NATOs ledelse, og senere ble en amerikansk general utnevnt til sjef. SAK advarte mot at dette kunne føre til at den svenske styrken måtte forlate Afghanistan og at ISAF i økende grad deltok i krigføringen. Den opprinnelige fredsbevarende ISAF-styrken med FN-mandat smeltet sammen med den krigførende OEF-styrken (Operation Enduring Freedom). Dette tok SAK avstand fra.

Da hadde SAK allerede tatt avstand fra det sivile-militære samarbeidet. Svenske militære ville drive med bistand, men i motsetning til mange internasjonale kolleger innså de sin begrensning. De ville, på samme måte som regjeringen, ha et tydelig samarbeid mellom den militære innsatsen og bistanden i de fire provinsene hvor svenske PRT-er ble etablert.

SAK valgte å ikke bli partner til militærets «sivile» innsats, verken svenske eller andre lands PRT-er. Årsaken er velkjent: utenlandske styrker i Afghanistan utgjør en del av en pågående konflikt. SAKs troverdighet i det afghanske samfunnet ville bli alvorlig skadet om vi ble en del av en stridende part. SAK advarte mot den militære dominansen i oppdragene og mente at bistand slett ikke skal kanaliseres via militære strukturer.

Den svenske bistanden til Afghanistan har vært omfattende og for en stor del konstruktiv, og den har fremmet positiv utvikling. Men betydelig mer hadde kunnet vært gjort om de midlene, som den militære innsatsen kostet, i stedet hadde blitt kanalisert til sivilt utviklingsarbeid. Den militære tilstedeværelsen førte verken til beskyttelse for den sivile bistanden eller forsoning mellom de stridende partene. Og heller ikke til demokrati og sikkerhet.


Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 17.06.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad