th-menu search
Bilde: Afghanistan i Stortinget

Afghanistan i Stortinget

Hvorfor ble og forble Afghanistan plutselig så viktig for norske politikere ? Innblikk i norsk politikk fra den Stortingsrepresentanten som har lengst fartstid i dag, og som ledet forsvarskomiteen i 2001-2005.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Marit Nybakk, Stortingsrepresentant (Ap)

Bilde: Canada i Afghanistan

Artikkelen ble først trykket i Afghanistankomiteens temahefte «Norge i Afghanistan» 

Det var tirsdag 11. september 2001 tidlig ettermiddag. En begredelig dag for venstresida. Vi hadde dagen før tapt Stortingsvalget, det lå an til borgerlig flertall og regjeringsskifte.

I Stortingets vandrehall sto flere av oss og så mistrøstig på TV-oppslagene om valgresultatet. Plutselig ble sendingen brutt, det første flyet hadde kjørt inn i World Trade Center. Det viste seg å være ytterligere tre fly. Mellom 3000 og 4000 mennesker ble drept i terrorangrepet. Bak ugjerningen sto Al Qaida, med base i Afghanistan, landet som ble styrt av en annen islamistisk terrorgruppe: Taliban. Dagen før hadde Al Qaida drept den karismatiske lederen for Nordalliansen.

12. september fikk avtroppende forsvarsminister Bjørn Tore Godal, gjennom en kongelig resolusjon, fullmakt til å skyte ned sivile fly over Østlandet. Samme dag brukte NATO art. 5 for første gang i alliansens historie: medlemslandene forpliktet seg til å bistå USA.

Men amerikanerne ville i første omgang ikke bruke NATO, som dermed ble ydmyket som organisasjon. USA startet i stedet arbeidet med å sette sammen en «Coalition of the willing». Operation Enduring Freedom (OEF) ble etablert på bakgrunn av art. 51 i FN-pakten.

 

Enighet om Afghanistan

Vi fikk regjeringsskifte. Norge ble med i operasjonen fra årsskiftet – i første omgang med F-16 fly som hadde base i Kirgisistan. ISAF ble satt ned av FNs sikkerhetsråd i desember. NATO overtok ISAF i august 2003. I 2006 gikk OEF inn i ISAF.

Bondevikregjeringen involverte partigruppene på Stortinget i beslutningene om Afghanistan. I Arbeiderpartiet støttet både stortingsgruppa og partiets organer Norges deltakelse i operasjonene, og etter hvert arbeidet med sivil utviklingsbistand til det fattige landet.

Jeg var blitt leder av Forsvarskomiteen, Thorbjørn Jagland leder av Utenrikskomiteen. De to komiteene behandlet fortløpende saker om Afghanistan. Etter at Taliban falt, var vi i AP veldig opptatt av at verdenssamfunnet også skulle sette i gang med utviklingsbistand. Vår politikk var at Norge skulle gi tilnærmet samme beløp til bistand som til de militære operasjonene. Likestilling, utdanning og helse var prioriterte områder.Det viktigste, men vanskeligste, var arbeidet for å bedre kvinners situasjon. Det lille som kom ut i media fra Afghanistan under Taliban var knusing av Buddha-statuer og en ekstrem kvinneundertrykking. I dag viser internett oss terrorgruppers bestialske og voldelige framferd i all sin gru, nærmest på direktesending. Bare aviser som franske Le Monde fortalte oss om kvinnenes situasjon under Taliban.

Selv husker jeg reportasjen om den første kvinnen som ble steinet på stadion i Kabul. Jeg husker til og med hvor jeg var.

Jeg er gammel nok til å huske den første 11. september: kuppet i Chile i 1973 og militærregimets bruk av stadion i Santiago til tortur og henrettelser. Talibans bruk av stadion i Kabul var som et gufs fra 1973.

Helhetlig men fragmentert

Det var etter 2001 enighet om en helhetlig strategi for å oppnå et stabilt Afghanistan, en strategi med både politiske, militære og humanitære virkemidler i tillegg til langsiktig bistand. Og pr. 1. januar 2010 var verdenssamfunnets innsats i Afghanistan samlet sett større enn i noe annet konflikt-område i verden.

I mars 2008 fikk FN i Afghanistan (UNAMA) koordineringsrollen for bistand, gjenoppbygging og stabilisering. Men bistanden var i mange år likevel for fragmentert, både sektorvis og i antall bistandsorganisasjoner.

Likevel: demokratiske institusjoner kom på plass. Skoler, veier, brønner, sykehus ble bygget, og arbeidet fortsetter. Tilgangen på helsetjenester er blitt mye bedre. Mange millioner barn er under utdannelse, også jenter.

Men sikkerhetssituasjonen er vanskelig. Talibans frammarsj og terroraksjoner i både Afghanistan og Pakistan skremmer. Jenteskoler settes i brann eller sprenges i lufta.

Vi må fortsette

ISAF er nå historie. Fra 1. januar 2015 har Norge videreført det militære engasjementet gjennom NATOs Resolute Support Mission. I år har Norge begrensede, men prioriterte styrkebidrag. Det er viktig at Norge fortsetter med sitt utviklingsarbeid. Vi har forpliktet oss til å bidra med bistand inntil 750 mill. årlig ut 2017. Styrking av kvinners rettigheter og tiltak mot korrupsjon er blant de prioriterte områdene.

Stortingsflertallet har for 2016 kuttet i regionbevilgningen til Asia med 193 mill. kroner. Det er svært uheldig om dette bistandskuttet også rammer Afghanistan.

Jeg mener vi må fortsette med bistand i flere år framover. Til tross for framskrittene for kvinner siden 2001, er Afghanistan fortsatt et av verdens vanskeligste land å være kvinne i. For eksempel er andelen kvinner som dør i barsel svært høy.

Lysglimt er det: Fortsatt går millioner av jenter i skole, barne-dødeligheten reduseres, stadig flere kvinner er i arbeid.

Godalutvalget skal trekke konklusjonene om hva vi lærte. Vi må politisk fortsatt bidra med bistand til stabilitet i Afghanistan.

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 19.07.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad