th-menu search
Bilde: Kobber, Kina og fredsavtaler

Kobber, Kina og fredsavtaler

Gruvedriften skulle fylle statskassen i Afghanistan, men forblir på tegnebordet. Selv om den afghanske regjeringen sliter med gjentatte likviditetskriser, rører de ikke den store Ainak-kontrakten. De er avhengige av et godt forhold til Kina for å få Taliban med på fredsforhandlinger.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Tekst: Thomas Ruttig, The Afghanistan Analysts Network (AAN)

Bilde: Jerome Starkey

Artikkelen ble ført publisert på norsk i Afghanistankomiteens temahefte "Afghanistan på egne ben"

Kobberforekomstene i Mes Ainak er blant verdens største urørte reserver. Anbudet for en 30-årig leieavtale for utnyttelse av gruven ble vunnet av et konsortium av kinesiske statseide selskaper i mai 2008. Produksjonen var planlagt å starte innen fem år etter kontraktsinngåelse, men den datoen er for lengst passert.

Det er ingen tegn til den planlagte 400 megawatt kraftstasjonen som trengs for å drifte kobbersmelteren, eller den lokale industriparken. Jernbanelinjen, som skulle frakte metall ut av landet, forblir en strek på et kart. Bare noen få av de 3500 til 4000 lokale arbeidsplassene er blitt realisert hittil. Likevel er folk allerede tvangsflyttet fra tilgrensende landsbyer. En tvangsflytting de kun delvis er kompensert for.

I juni 2015 antydet Afghanistans nytilsatte gruveminister at regjeringen vurderte å se etter en ny prosjektpartner for gruven på grunn av stillstanden. Men den afghanske regjeringen er i en kinkig situasjon. På den ene siden trenger den snarlig inntekter for å snu nedgangen i den afghanske økonomien. På den andre har ikke Afghanistan råd til å utfordre Kina, som kan bli en stor investor i landet, og som ikke minst kan hjelpe til med å trekke Taliban med i fredsforhandlinger.

Usikkerhet og arkeologiske ruiner

Ainak ligger i Logar-provinsen, syd for hovedstaden Kabul. En grunn til forsinkelsen er den ustabile sikkerhetssituasjonen i området. Leiren der de første kinesiske ingeniørene holdt til ble angrepet allerede første året. En gruppe mineryddere ble utsatt for angrep i juni 2012, og angrepene har fortsatt. De kinesiske ingeniørene og teknikerne endte opp med å forlate sin politibevoktede brakkeleir i 2015, i alle fall midlertidig.

Sommeren 2013 tok Beijing direkte kontakt med daværende president Karzai og krevde at han iverksatte bedre sikkerhetstiltak i Ainak. Som resultat opprettet provinsregjeringen 20 nye politiposter i området. I tillegg ble 1700 afghanske lokalpoliti og soldater utplassert. Situasjonen ble stadig verre. Distriktssentret ligger langs en rute som opprørerne bruker når de reiser fra sine områder i Pakistan til den afghanske hovedstaden, Kabul. Noen landsbyer som AAN besøkte i 2013 var, ett år senere, ikke lenger tilgjengelige på grunn av Talibans innflytelse i området.

Kravet om å forhindre ødeleggelsen av et historisk buddhistisk klosterområde, som hadde sin glanstid for 1500 år siden, har også forsinket prosessen. De kinesiske kontraktørene gikk til slutt med på å tillate franske og afghanske arkeologer å sikre funn. Mye tyder på at kineserne ikke var så lei seg for dette. De arkeologiske utgravningene ga dem en unnskyldning for at gruven ikke hadde åpnet i tide.

Arnested for opprørsaktivitet

På sett og vis er dette en gjentakelse av historien. Sovjetunionen forsøkte å utvikle Ainaks kobberreserver i 1980-årene. Det etter å ha undersøkt mulighetene på 70-tallet. Men planene gikk i stå på grunn av intens opprørsaktivitet. Den sterkeste mujahedin-organisasjonen på den tiden, Hekmatyars Hesb-e Islami, hadde sitt hovedkvarter midt mellom Ainak og hovedstaden Kabul.

Rundt gruven, og langs den planlagte traseen for jernbanen, ligger det fortsatt miner fra over 30 år med krig.  Logar har lenge vært et arnested for opprørsaktivitet og situasjonen blir stadig verre. 2008, året da kontrakten ble undertegnet, karakteriserte den amerikanske forsvarsministeren provinsen som en av de åtte mest urolige provinsen i landet. En lokal stammeleder sa til AAN i 2012 at 80 prosent av provinsen var under Talibans kontroll.

Taliban mener de kinesiske investeringene er illegitime fordi konsesjonene er gitt av den afghanske regjeringen som opprørsgruppen ikke anerkjenner. Slik rettferdiggjør de sine angrep. Når Taliban deretter foreslår at Kina heller forhandler med dem om en ny konsesjon, aner man at angrepene ikke utelukkende dreier seg om ideologi, men også om et forsøk på å kontrollere en viktig inntektskilde.

Ainaks økonomiske betydning

Sammen med jernmalmgruven i Hajigak er Ainak en av de to største gruvekontraktene som er signert i Afghanistan. Håpet var at gruvedriften skulle generere store nasjonale inntekter. Ressursene ble anslått til å være verdt 908 milliarder dollar i 2010, av den amerikanske, statlige U.S. Geological Survey. I tillegg til kobber og jern, består Afghanistans mineralressurser av kull, olje, gass, gull, kobolt, krom og såkalte sjeldne jordarter, som litium.

President Ghani har ambisjoner om at Afghanistan skal være økonomiskt selvhjulpen innen slutten av en tiårig overgangsperiode (2014-2024). Han har kalt Ainak «en viktig økonomisk ressurs for landet».

Den afghanske regjeringen håpet Ainak og dens antatte 6 til 13 millioner tonn utvinnbart kobber ville tilføre staten inntekter på 300-400 millioner dollar pr. år ved full gruvedrift. Det kinesiske konsortiet hadde godtatt tre forhåndsutbetalinger på til sammen 808 millioner dollar til den afghanske regjeringen, og lovte 2,9 milliarder dollar i investeringer i infrastruktur.

Dette inkluderte midler til en jernbanelinje som skulle forbinde Ainak med Pakistan via Khyberpasset. Denne ville ha koblet Afghanistan til markedene i regionen, gjennom en «ny silkevei» av veier, jernbaner og rørledninger. Verdensbanken anslo at gruven kunne generere en årlig inntekt på 250 millioner dollar og skape flere enn 70 000 jobber. I tillegg ville 5000 arbeidsplasser bli opprettet i forbindelse med selve gruvedriften.

Økonomi i vranglås

Afghanistan trenger inntekter fra Ainak snarest. Landet tilhører fremdeles verdens minst utviklede land. Dette til tross for en gjennomsnittlig økonomisk vekst på ni prosent mellom 2002 og 2012 og en stigning på FNs Menneskelige utviklingsindeks fra 192. plass (tredje siste) til 169. plass (2013). Landet er fremdeles altfor avhengig av finansiering utenfra. I 2010 anslo Verdensbanken at utenlandsk bistand utgjorde 97 prosent av Afghanistans brutto nasjonale inntekt.

Den økonomiske nedgangen startet idet vestlige kampstyrker begynte å trekke seg ut. De fete kontraktene som ble utdelt av vestlige militære, til alt fra sikkerhetstjenester til konstruksjon og logistikk, er det slutt på. Bistandsvolumet har også falt markant. Vekstraten falt til 3,4 prosent i 2013. Året etter falt den til 1,5 prosent (ifølge Det internasjonale pengefondet). Økonomien vokste dermed saktere enn befolkningen. En ser nå en svak økning, men veksten ligger fortsatt langt fra Afghanistans potensiale.

Den afghanske staten makter heller ikke å innhente skatt og avgifter i tilstrekkelig grad. Verdensbanken peker på at problemet ligger i systemet og ikke så mye i den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen. Skattemyndighetene har blitt flinkere, men målene blir ikke alltid nådd.

Flere ganger har regjeringen stått uten midler  til å betale nødvendige utgifter. Dette har blant annet ført til at offentlig ansatte har gått uten lønn i flere måneder, blant disse mange enheter innenfor lokalpolitistyrken på 30 000 mann. Noen av disse har sett seg nødt til å selge våpnene sine. Noen har gått over til Taliban.

Gjennom krisetilskudd fra noen vestlige donorer klarte man å opprettholde betalingene til nasjonalpolitiet og hæren og holde de fleste av disse lojale til regjeringen. [Se artikkelen om sikkerhetssituasjonen på side 20 for en forklaring av de to vidt forskjellige politienhetene: lokalpolitiet og nasjonalpolitiet.]

Frykter for fremtiden

Den langdryge opptellingsprosessen etter valget i april 2014 og regjeringsdannelsen som lammet den utøvende makt i et helt år, har undergravd tillit og påvirket landets stabilitet negativt. Forretningsfolk flyttet pengene sine til Golfstatene eller Tyrkia. Kombinasjonen av voksende usikkerhet og dårlige tider gjør at flere afghanere prøver å finne arbeid i nabolandene eller ta seg til Europa.

Ifølge en økonomisk oppdatering fra Verdensbanken fra april 2015 strevde Afghanistan med å begrense finanskrisen, samtidig som vekstutsiktene for 2015 forble svake. Den afghanske regjeringen har likevel stort håp for den tiårige overgangsperioden, mener Verdensbanken.

Regjeringens økonomiske program for perioden er basert på en optimistisk antakelse om at inntektene ville øke med 25 prosent fra 2014. Kort oppsummert: det er avgjørende at pengene snart begynner å rulle inn.

Kobber og fred

Ainak-prosjektet har ulmet i flere år. Mediene rapporterte om humper i veien så tidlig som i 2012. Det kinesiske konsortiet ba selv om en re-forhandling av avtalen allerede i 2013. De pekte ikke bare på sikkerhetssituasjonen og behovet for å beskytte de arkeologiske funnene. Lokale forekomster av fosfat viste seg å være mindre enn forventet. Fosfat trengs for å smelte kobber, og må nå importeres fra Kina til en høyere pris.  

Videre ble det rapportert at de hadde til hensikt å gå bort fra den planlagte kraftstasjonen og smelteverket, og utsette starten på kobberproduksjonen til 2019, samtidig som de ville halvere utbetalingene til den afghanske regjeringen.

Re-forhandlingen har ikke ført frem. Å true kineserne med å terminere kontrakten, kan utvikle seg til en større utenrikspolitisk fadese. Dette fordi utvinningen i Ainak handler om mer enn bare en afghansk-kinesisk forretningskontrakt.

Kina skal trekke inn Taliban

Beijings interesser ligger i å sikre at Afghanistan ikke blir til hinder for Kinas visjon om en ’ny silkevei’. Denne skal knytte Kina til Midtøsten og Europa, gjennom Sentral-Asia, Russland og Iran. Et tilleggsprosjekt skal koble Kina til det indiske hav via havnen Gwadar i Pakistan. Bare dette prosjekt har en anslått verdi på 45,6 milliarder dollar.

I sine første måneder ved makten har president Ghani aktivt søkt Kinas støtte i mulige fredsforhandlinger med Taliban. Planen går ut på å få regimet i Beijing til å bruke sin posisjon som Pakistans hovedallierte i Sør-Asia, for at Pakistan skal bringe Taliban til samtaler med den afghanske regjeringen.

For å oppnå dette gikk president Ghani med på viktige innrømmelser til Kina under sitt besøk i oktober 2014. I en sikkerhetsavtale undertegnet under hans besøk sluttet den afghanske regjeringen seg til bl.a. Kinas krav på Taiwan og Tibet, og forpliktet seg til å støtte det kinesiske lederskapets kamp mot de tre onder: terrorisme, separatisme og (religiøs) ekstremisme, som det ble rapportert i The New York Times. Avisen tilføyde at Afghanistan har rapportert til Beijing hver gang en opprører av det kinesisk-muslimske folkeslaget uighur er pågrepet av afghanske styrker. Dette setter Kina stor pris på.

Det virker som om dette hadde ønsket effekt. Rett etter Ghanis besøk i oktober 2014 foreslo kineserne å etablere et freds- og forsoningsforum, med deltakelse av Afghanistan, Pakistan, Kina og Taliban. I juli 2014 hadde Beijing allerede utnevnt en spesialutsending for Afghanistan. I 2014 mottok de to ganger delegasjoner fra Taliban, og i desember 2014 holdt kinesiske, afghanske og amerikanske representanter private samtaler i London for å forsøke å oppnå fred i Afghanistan.

Utsiktene til konstruktive fredsforhandlinger ble kullkastet  i juni 2015 på grunn av kunngjøringen om at Talibans leder Mullah Omar var død (og at han hadde vært død i to år). Videre fulgte et omstridt lederskapsvalg og påfølgende rykter om at den nye lederen var død eller alvorlig skadet. Idet denne artikkelen gikk i trykken hadde Kina tatt et nytt steg for å gjenoppta fredsprosessen med afghanske Taliban sammen med Pakistan, USA og, naturligvis, Afghanistan. Taliban har på sin side ikke ønsket å bekrefte sin deltakelse.   

 

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 16.10.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad