th-menu search
Bilde: Der ringveien slutter

Der ringveien slutter

Et forbedret veinett er avgjørende for Afghanistans økonomiske utvikling. Presidenten lover handling. Men hverken de nasjonale myndighetene eller utenlandske entreprenører klarer å gjennomføre oppgaven.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Forfatter: Qayoom Suroush, The Afghanistan Analysts Network (AAN)

Bilde: Afghanistankomiteen

Artikkelen ble ført publisert på norsk i Afghanistankomiteens temahefte "Afghanistan på egne ben"

Shukor har nettopp krasjet lastebilen sin i fjellveggen. Han har kjørt ringveien fra provinsen Balkh for å levere kull til det sørlige Afghanistan. Idet han passerte gjennom noen av Salangtunnelene skled lastebilen hans i en bratt sving på en åpen grusvei, og han mistet kontrollen over det tunge kjøretøyet. «Det er farlig å kjøre på ringveien. Den er i dårlig forfatning», forteller han. Shukor peker nedover fjellsiden mot vraket av en Toyota Corolla omtrent 100 meter nedenfor. «Denne sjåføren var ikke like heldig som meg. Han traff fjellveggen. Han skled utfor fordi det ikke var noe rekkverk på den siden av veien.»

Ifølge Det afghanske samferdselsdepartementet passerer ca. 7000 kjøretøy gjennom Salangtunnelen daglig. Det er en rekke tunneler og overbygde passasjer, som skal beskytte trafikken mot snøras og steinsprang. Disse er avgjørende for veiforbindelsen over Hindu Kush fjellområdet, og forbinder sør- og sentral-Afghanistan med de nordlige provinsene.

Bortsett fra den lengste mangler alle veibaner i tunnelene asfaltdekke. Lys- og ventilasjonsanleggene er ødelagt. Smeltevann fra is og snø lekker inn mange steder, noe som bidrar til ødeleggelsen av veien. Og likevel har denne delen av veien vært prioritert når det gjelder vedlikehold.

Bistand fra den kalde krigen

Ringveiens historie går tilbake til 1950-årene, da den afghanske regjeringen først fikk støtte fra Sovjetunionen og senere fra USA til å modernisere veisystemet. Sovjetunionen finansierte konstruksjonen av de til sammen 2,7 km lange Salangtunnelene, som ble åpnet i 1964. I 1960-årene ble den sydgående ringveien bygget. Den forbinder Kabul med Ghazni, Kandahar og Herat. Noen deler ble finansiert av USA, med teknisk bistand fra amerikanske eksperter. I 1966 var reisetiden mellom Kabul og Kandahar forkortet fra elleve til seks timer. 

Ringveien er ca. 2210 kilometer og er av avgjørende betydning for landets økonomi og handel. Den er den eneste landruten som forbinder Sør-Asia (India, Pakistan) og Iran, med Sentral-Asia (Tajikistan, Usbekistan, Turkmenistan).

Byggingen av ringveien begynte i den vestligste delen av landet, i provinsen Herat som grenser mot Iran. Herfra går den sydover gjennom Farah, Nimruz og Helmand før den når Kandahar. Veien fortsetter gjennom de østlige provinsene Zabul, Ghazni, Wardak, Kabul og Parwan. Den fortsetter så gjennom Baghlan for så å nå Balkh i nord. Fra Balkh, som grenser mot Uzbekistan, svinger den vest igjen, gjennom Jowzjan, Faryab og Badghis, før den igjen kommer til Herat, der sirkelen er sluttet. Den siste delen er imidlertid ikke fullført.

Forbindelsen mellom Akina i Faryab og Herat er bare delvis fullført. 233 km mangler mellom de nordlige provinsene Faryab (Qaisar distrikt) og Badghis (Laman distrikt). Noen strekninger består delvis av jordveier, men ingen er asfaltert.

Forfall under krigen

Under borgerkrigen (1979-2001) ble det meste av ringveien, som da eksisterte, sterkt ødelagt. En studie utført av USAID i 1994 viste at så lite som 15 prosent av alle landets veier var i god stand. Under mujahedins tid (1992-96), ble ingen veiprosjekter gjennomført. Det påfølgende Talibanregimet (1996-2001) brola og asfalterte 50 km og reparerte sprekker i ca. 195 km brolagte veier.

Siden begynnelsen av den internasjonale inngripen i Afghanistan, har imidlertid rehabiliteringen av ringveien vært et av de viktigste infrastrukturprosjektene som mange bistandsytere, som USA, Tyskland, Japan, Italia, Verdensbanken og Saudi- Arabia har støttet. Men selv om arbeidet har pågått siden 2003, mangler den fremdeles 233km. Veinettet utenom ringveien er også mangelfullt og forfalt.

Siden valgkampen har president Ashraf Ghani lovet å gjøre Afghanistan til «Asias rundkjøring» for handel og transitt. Men for at dette skal bli virkelighet må Afghanistan forbedre sitt transportsystem og bygge nye og bedre veier.

I sitt første statsråd den 2. oktober krevde president Ghani at den delen som manglet skulle ferdigstilles innen 9 måneder. Han la stor vekt på viktigheten av veien for Afghanistans handel og økonomi. Men det er lite fremgang. Samferdselsdepartementet skylder på entreprenøren. Entreprenøren på sin side hevder at departementet ikke sørger for tilstrekkelig sikkerhet.

Påstand mot påstand

I januar 2012 hadde Den asiatiske utviklingsbanken kontrahert et amerikansk-tyrkisk konsortium til å bygge de 233 km som manglet innen fire år, et prosjekt til 477 millioner dollar. 

En hemmeligstemplet rapport fra Samferdselsdepartementet hevdet at ingen av de to entreprenørene i dette konsortiet hadde erfaring innen veibygging eller nødvendige maskiner til prosjektet. Departementet skriver at entreprenørene er alvorlig forsinket, og at de har brukt afghanske underentreprenører i mye større utstrekning enn det som var tillatt i den opprinnelige kontrakten. I tillegg hevder stabssjefen i departementet at selskapet er anklaget for ikke å ha betalt disse underentreprenørene.

Entreprenørene på sin side påstår at den afghanske regjeringen ikke var i stand til å sørge for sikkerheten, og at prosjektet dermed stoppet opp. Samtidig måtte entreprenørene likevel betale lønninger til ekspertene de hadde leid inn.

Det er et faktum at sikkerheten langs den uferdige veien i Faryab og Badghis har forverret seg betraktelig de siste årene. Taliban gjennomfører regelmessige angrep og kontrollerer deler av området.

Striden, spesielt selskapets klage over sikkerheten, er ikke den eneste. Mangel på sikkerhet er fremdeles en avgjørende hindring for utenlandske investeringer i Afghanistan. Større infrastrukturprosjekter blir ofte avbrutt, forsinket eller aldri startet. Sikkerhetssituasjonen er også et sentralt tema i artikkelen om stillestående gruvedrift, fremst i dette heftet.

Veibygging – et bistandssluk

Ifølge SIGAR (et amerikansk kontrollorgan) har giverland investert fire milliarder dollar i afghanske veier siden 2001. Av disse har om lag tre firedeler blitt brukt til å gjenoppbygge ringveien. Dette gjør at veisektoren er den nest største bistandsmottakeren i Afghanistan siden 2001. Ikke alle pengene er imidlertid brukt på selve byggingen. Betydelige summer er brukt på private sikkerhetsselskaper og til og med på lokale opprørsgrupper, slik at de ikke hindrer forsyningskjøretøy å kjøre gjennom.

De veiene som er bygget ut holder ofte ikke høy nok standard. I april 2012 stanset Najibullah Ozhand, som da var minister i Samferdselsdepartementet, all veibygging fordi korrupsjon resulterte i veier med lav kvalitet. Et eksempel som nevnes i New York Times er Gardez-Khost riksvei, som gikk i oppløsning seks måneder etter at den ble bygget. Ozhand uttalte også at departement ikke kunne gjøre noe med det siden kontraherte entreprenører rapporterte direkte til giverne.

Ingen vilje – eller ingen penger?

Samferdselsdepartementet har ansvar for vedlikehold av alle veier, men en kilde i departementet forteller at departementet inntil nylig «hverken hadde budsjetter eller interesse» for vedlikehold av veisystemet.  Departementet er imidlertid kanskje ikke den eneste som har skylden.

I 2007 etablerte et USAID-prosjekt en avdeling for veivedlikehold. Avdelingen ble overført til departementet i 2012, men situasjonen ble ikke bedre. Staben virket langt fra kapabel til oppgaven og penger til nødvendig arbeid manglet. USAID utførte også veivedlikeholdsprosjekter utenfor budsjettet. Men det ble slutt da man innså at slike prosjekter «fjernet insentiver fra departementet til å utvikle en bærekraftig drift- og vedlikeholdsstrategi». Man stod igjen med en viktig oppgave som ikke ble gjennomført.

Veivedlikehold krever penger og maskinpark, noe Finansdepartementet ikke prioriterer i sine overforøringer til Samferdselsdepartementet. Vedlikehold av veier og hovedveier skal egentlig finansieres av veiavgifter, som beløper seg til en afghani for hver liter drivstoff.

I statsbudsjettet for 2014 var det forventet at Finansdepartementet skulle få inn 53,5 millioner dollar hvert år i veiavgifter. Men ifølge Samferdselsdepartementet blir ikke summen overført. Finansdepartementet bruker isteden en del av midlene til lønninger og andre utgifter i Samferdselsdepartementet. En talsmann for Finansdepartementet fortalte AAN at det gjenværende ble «budsjettert i henhold til De nasjonale prioriteringsprogrammene».

Dette medfører at ansatte i Samferdselsdepartementet ikke har ressursene de trenger for å gjøre jobben. I tillegg til at budsjetterte summer ikke blir overført, er det et budsjettunderskudd på 100 millioner dollar for tilfredsstillende vedlikehold av afghanske veier, ifølge SIGAR.

Revnet og slitt asfalt

I dag er mesteparten av de afghanske veiene, inkludert ringveien, skadet og ikke reparert. I henhold til The Washington Post er nesten 16.000 km (omtrent 40 prosent) av nybygde veier blitt «slitt vekk av overbelastning. Andre er revnet av hundrevis av veibomber lagt ut av opprørere.» Taliban graver bomber ned i veikanten og bomber broer med jevne mellomrom. (I 2014 bombet de for eksempel en viktig bro i Zabul provins, i protest mot myndighetenes forbud mot motorsykkelkjøring. Dette var blitt innført for å forhindre at opprørere utførte angrep ved å kjøre opp til siden på biler på veien.)

Overlastede lastebiler og pansrede kjøretøy, medfører en høy belastning og slitasje av ringveien. På Kabul-Kandahar-strekningen ser en tydelige dekkspor i asfalten. Veien belastes også av NATO-forsyninger som transporteres gjennom Sentral-Asia. I april 2014 vedtok den afghanske regjeringen Forskrift om kontroll av tunglastede kjøretøy, som fastsetter bøtelegging av  overlastede kjøretøy. Samferdselsdepartementet har etablert flere vekter langs ringveien for å veie kjøretøy.

Hittil har imidlertid Samferdselsdepartementet ikke vært i stand til å sette  loven ut i livet. Hovedhindringen er korrupsjon. Noen av departementets tjenestemenn tar bestikkelser eller tillater overlastede kjøretøy å passere. I 2012 erkjente minister Ozhand at hans stab i Salangtunnelene tok imot rundt 3000 dollar i bestikkelser daglig.

Samtidig er mange regjeringstjenestemenn engasjert i transportsektoren og bruker nettverket sitt og sin politiske makt til å få frigitt sine selskapers overlastede kjøretøy uten bøter. En høytstående tjenestemann i departementet fortalte AAN at de mottok slike henvendelser fra parlamentsmedlemmer og andre embetsmenn hver dag.

Fremgangen kan rakne

I fremtiden har det internasjonale samfunnet (USAID og Verdensbanken) lovet å bistå Samferdselsdepartementet ved å styrke dets administrasjon. Samtidig ser vi at korrupsjon, mangel på vedlikehold, manglende kapasitet i Samferdselsdepartementet og mangel på budsjett til å kjøpe maskiner står i veien for et funksjonelt transportsystem i Afghanistan.

Afghanistans budsjettproblemer kan gjøre utfordringene større. Det internasjonale samfunnet reduserer stadig sine bidrag. Den afghanske regjeringen lider av akutt likviditetskrise som sannsynligvis kommer til bremse opp offentlige prosjekter. Embetsmenn uttrykker sin dype bekymring og advarer om at all fremgang som er oppnådd raskt kan rakne dersom byggingen ikke fortsetter.

Det er tydelig at president Ghanis tidsskjema sprekker. Men, alt tatt i betraktning, ville det kanskje være synd å bygge veien for så bare å la den forfalle. En forsinkelse er derfor kanskje ikke det verste som kan skje. 

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 19.07.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad