th-menu search
Bilde: Enkene som bygde hus

Enkene som bygde hus

Øverst på et høydedrag sydøst i Kabul finnes et enestående samfunn. Historien om Zanabad, - Kvinnenes by, er en fortelling om utfordringene afghanske kvinner står overfor, men enda mer er det en fortelling om kvinners evne til å mestre disse utfordringene.

Aktuelt/ tirsdag 5. juli 2016

Tekst og bilde: Naheed Esar, The Afghanistan Analysts Network (AAN) 

Artikkelen ble ført publisert på norsk i Afghanistankomiteens temahefte "Afghanistan på egne ben"

Afghanske kvinner blir ofte omtalt som ofre, men AANs forsker Naheed Esar ville gjerne fortelle en annen historie. Han jobbet tidligere i Zanabad som forskningsassistent med fokus på etnografi om enkers hverdagsliv, og besøkte stedet på nytt for å skrive denne historien.

Zanabad har overlevd alle tumultene i de siste tiårene. En gruppe kvinner begynte å bygge boliger for seg selv helt tilbake på 1990-tallet. I begynnelsen ble de sett ned på av folk i nabolaget. Kvinnene brøt tabuer ved å leve på egenhånd og bygge sin egen landsby, men nå blir de respektert.

Da jeg besøkte enkene på bakketoppen for første gang i 2007, ønsket en av dem meg velkommen til huset sitt. Tolv kvinner satt på jordgulvet hennes, opptatt med å lære å lese og skrive. De hadde tatt i bruk en enkel bok med mange illustrasjoner. Min vertinne, Bibikoh, hadde organisert lesekurset selv. Hun hadde også funnet læreren, Zarghuna, som i tillegg underviste dem i grunnleggende helsevern, basert på en bok med tittel Der det ikke finnes leger.

Boken var på engelsk, men Zarghuna brukte bildene og oversatte teksten til studentene sine.

Zanabad: bygget av kvinner

Huset lå øverst på et steinete og ganske bratt høydedrag i Kart-e Naw, en stor bosetting sydøst i Kabul. Kart-e Naw betyr «nytt område» fordi det ble etablert av afghanere som ble gjort hjemløse under krigene på 1980-tallet. Når det regnet ble de bratte bakkene svært glatte. Siden området manglet både vann og strøm, måtte kvinnene bære bøtter eller krukker med vann fra de etablerte bosetningene nedenfor, ved foten av bakken.

Bibikohs hus var lite, med bare to rom, ett oppholdsrom og ett for gjester, uten et adskilt kjøkken. Toalettet var fremdeles under oppførelse. Kvinnene satt i gjesteværelset og snakket om sine ukentlige klasser og om hvordan de holdt på med byggingen av husene sine, faktisk deres samfunn, med egne hender. Samfunnet ble kjent som Zanabad, «Kvinnenes by», eller også «bygget av kvinner».

Afghanistans mange enker

Krigen på 1980-tallet og de påfølgende krigene etterlot seg et enormt antall enker. Ifølge Beyond 9/11, en ideell amerikansk organisasjon som yter direkte økonomisk bistand til afghanske enker og deres barn, hadde Afghanistan omkring 1,5 millioner enker i 2008. Av disse lever omkring 50.000 til 70.000 i hovedstaden, Kabul. Offisielle tall på det nåværende antall enker finnes ikke, men både Care International og FN anslår at tallet i dag er høyere enn 2 millioner. Dette er det høyeste antall enker i forhold til befolkning i verden. Gjennomsnittsalderen på afghanske enker er bare 35 år, forteller Beyond 9/11. Omkring 94 prosent kan hverken lese eller skrive. Omkring 90 prosent har barn, i gjennomsnitt fire barn.

Enker står også i fare for å utvikle psykiske problemer, «på grunn av sosial eksklusjon, tvangsekteskap, kjønnsbasert vold og mangel på muligheter til bedret økonomi og utdanning», sier organisasjonen. Mange enker sliter med å tjene til livets opphold og mangler sterk statlig og samfunnsmessig støtte.For å overleve vever mange afghanske enker tepper, utfører skreddersøm, tigger eller går ut i prostitusjon.

Sammenbruddet av Najibullahs regime i 1992 åpnet imidlertid også døren til nye muligheter. Folk kunne ta over statlige landområder. Høydedraget der Zanabad skulle bli etablert var et slikt område.

Bibikoh’s bestikkelse

Mange enker husker fortsatt godt hvor vanskelig det var å bygge husene sine med egne hender. En av dem, Humaira, en ung, sjenert enke i slutten av 30-årene, minnes denne tiden som dawa-ye talkh, det betyr: bitter medisin. Byggearbeidene «overgikk ofte hennes fysiske styrke» og ga henne «fysiske problemer». Likevel sa hun at å bygge sitt eget hus i dette samfunnet hadde «kurert» henne i det lange løp. Det hadde gitt henne beskyttelse for livet.

Bibikoh legger til at de til tider måtte kjempe for å forsvare husene sine. Hun minnes hvordan hun beskyttet en annen enke ved å kaste stein på en politimann som prøvde å slå henne. Politiet kom jevnlig for å prøve å rive enkenes ulovlige hus. Hun minnes også hvordan andre familier som bodde i nærheten, hvor det var menn, ikke ville blande seg med dem. Disse standhaftige, uavhengige kvinnene som bygde hus, brøt tabuer. Naboene så ned på dem, kalte dem til og med prostituerte. Men etter hvert har de begynt å respektere enkene. Alle sammen, både naboer og enker, er mer eller mindre i samme båt samfunnsøkonomisk.

Bibikoh heter i virkeligheten Bibi ul-Zuqia. Hun er født i midten av 60-årene og motoren i Zanabad-samfunnet. Hun kom hit i begynnelsen av 2000-tallet, etter at hun ble enke for annen gang. Hun fikk lov til å ta en tomt hvor hun begynte byggingen, mot betaling - faktisk en bestikkelse - på 5.000 afghanis (ca 100 dollar) til politifolk som voktet et militært arsenal på høydedraget. I dag hevder hun at hennes hus er verdt hundre ganger det opprinnelige beløpet.

På grunn av arsenalet patruljerte politiet regelmessig på bakketoppen. Humaira fortalte AAN at hvis det ikke hadde vært for disse nattpatruljene ville hun ikke ha følt seg trygg ved å flytte hit med sine fem barn, og uten en voksen mann i huset. For flere enker AAN snakket med var sikkerheten på området en hovedgrunn til at de slo seg ned der.

«Hodespiseren»

Bibikohs første mann døde da en rakett traff huset deres, i hennes hjemprovins, Parwan, nord for Kabul. Hennes andre ektemann, som hadde vært hennes svoger og en mujahedinsoldat, døde på slagmarken i Parwan.

Etter å ha blitt enke for andre gang, endret Bibikohs status i samfunnet seg dramatisk. Plutselig ble hun sett på som et dårlig varsel, og til tross for sine seks barn mistet hun respekten og støtten hun hadde i svigerfamilien. Hun ble kalt kala-khor, «hodespiser». Overgrepene nådde sitt høydepunkt da hun ble kastet ut av nabolaget for godt.

Fallet fra nåde som Bibikoh opplevde Fallet fra nåde som Bibikoh opplevde har å gjøre med den «tradisjonelle» sosioøkonomiske statusen til kvinner i det afghanske samfunnet. Før ekteskapet er en kvinne definert som datter av sin far, etter ekteskapet, som 

kona til mannen sin. Hun tilhører alltid den mannlige familiens overhode, som en slags handelsvare, og også en kroppsliggjøring av familiens «ære». Men enker blir i samfunnets øyne og av sine familier kvinner uten identitet og beskyttelse. Deg-e be-sarposh - en kjele uten lokk – er den nedsettende betegnelsen. I de fleste tilfeller blir de enten sendt hjem til sin fars hjem eller gift med en svoger,. Men uansett blir de ofte sett på som en byrde, et ekstra økonomisk ansvar.

Men Bibikoh gikk verken tilbake til sin far eller giftet seg med noen av mannens slektninger. Hun valgte en annen kurs. En enke, som allerede var bosatt der, fortalte henne om Zanabad og oppmuntret henne til å bli med.

I sitt nye samfunn organiserte hun ukentlige samlinger for enkene for å studere, men også for å diskutere daglige hendelser. Hun gjennomførte også undersøkelser for å hjelpe frivillige organisasjoner identifisere trengende enker og gi månedlige matrasjoner til dem. På grunn av sitt arbeid for å utdanne og lære dem å bli økonomisk uavhengige, er hun nå viden kjent som en aktivist i fellesskapet. Hun gjenvant den respekten hun tidligere hadde mistet, og fikk i tillegg et respektfullt kallenavn: Bibikoh – Bestemor fra fjellet.

Sikkerhet og søsterskap

Zarghuna, kvinnen som lærte enkene å lese og skrive, la merke til at utover det pedagogiske aspektet og diskusjonene, ble samlingene av kvinnene også et sted der de kunne dele smertefulle historier og, ved å fortelle dem, en måte å overvinne smerten. Noen av de 12 jeg møtte på denne første dagen i Zanabad kom til å holde sammenkomster med andre enker.

Det trygge miljøet i Zanabad, sa Humaira, skapte en følelse av søsterskap blant medlemmene av samfunnet. Hun nevnte eksemplet på to unge kvinner som kom fra andre deler av Kabul for å bo på bakketoppen. De andre enkene ledsaget alltid de to kvinnene i deres daglige aktiviteter. Noen ganger tilbrakte de til og med nettene med dem for at de skulle føle seg trygge.

Blir lovlig

Da vårt forskningsprosjekt tok slutt i 2011, var de fleste av disse 500 enkene i Zanabad ferdige med å bygge husene sine. Noen hadde blitt lesekyndige og, som et resultat av dette, i stand til å finne jobb. Noen jobber på andres boliger, mens andre har startet små bedrifter, hovedsakelig matlaging og salg av afghansk mat, nemlig bulani, mantu, ashak og shor nakhod, på markedet. Noen enker underviser på en jenteskole i Zanabad. Noen, inkludert Bibikoh og Anisa, jobber til og med som offentlig ansatte på den lokale politistasjonen. Få av dem har fortsatt å tigge på gaten.

Forbedringene fortsatte. I dag ser samfunnet mer fargerikt ut, siden mange av bygningene nå er malt. I Bibikoh hus er gulvene nå dekket av røde afghanske tepper. Men vinduene er fortsatt dekket med plastduk, ‹fattiges› stil. Gjenværende områder er blitt tatt i bruk av nykommere, både 

enker og familier. Veien opp bakken er fortsatt glatt. Men siden tidlig i 2014 har regjeringen forsynt dem med strøm og vann, og erkjenner dermed enkenes rett til å leve i Zanabad. Regjeringen har også tatt over jenteskolen.

Med sin uvanlige beslutning om å ta saken i egne hender, har Bibikoh og enkene i Zanabad utfordret den gjengse ideen om at enker ikke har noen selvstendig identitet, kan ikke overleve uten beskyttelse, og kan ikke være økonomisk produktive. De har ikke bare fått tilbake sin sosiale status, men de har gitt det samfunnet de lever i en helt spesiell, feminin identitet.

Afghanistankomiteen
Adresse:
work Kolstadgata 1, 0652  OsloNorway

Donasjoner kan gis til kontonummer 7877. 06. 53737 • Sist oppdatert 19.07.19
Publiseringsløsning av Noop Design og illustrasjon av Ingrid Apollon Støttet av Norad