Bakgrunn
Den 3. Grunnloven introdusert av Konge Zahir Shah i 1964 gav kvinner stemmerett og rett til å bli folkevalgte i Parlamentet, dette for første gang i historien. Dette møtte sterk motstand med både religiøse og konservative begrunnelser.
Det følgende året ble 3 kvinner valgt til lovgivende forsamling, to ble valgt til ”Upper house”, Senatet. Samme år fikk man en kvinnelig helseminister, Kubra Nurzai, som ble gjenvalgt i 1967. I 1969 ble Shafia Zayai minister uten departement og fikk samme post i 1971.
I 1965 ble det sosialistiske ”Folkets demokratiske parti” (PDPA) startet med en progressiv kvinneagenda, og ”den demokratiske organisasjonen for Afghanske kvinner”. Kvinners deltakelse i politikken fortsatte helt til tidlig nittitallet, selv om deres deltakelse i PDPA var bestridd. Tross at kvinners deltakelse i det politiske liv har vært turbulent, har deres bidrag i nasjonal politikk vært anerkjent igjennom 45 år.
Man må ta i beregning kvinners fravær fra det politiske rom under Mujahedin- og Talibantiden som en faktor til deres deltakelse i dagens kjønnspolitiske sammenheng i Afghanistan. Man kan klart se effekten av den tiden da kvinner var ekskludert fra det politiske liv også i dag. Betydelige tiltak har blitt satt i gang for å gjenreise den pålagte skjevheten.
Eksempler er Bonn avtalen i 2001, med etterfølgende konferanser. Med sterk oppmuntring fra det internasjonale samfunnet har Afghanistan ratifisert Kvinne Konvensjonen i 2003 og ikke minst etablert et eget Kvinneministeriet i 2002. I 2004 ble kvoteringssystem for kvinner i Parlamentet innlemmet i den Afghanske Grunnloven.
Kvinnelige folkevalgte
Kvinner er godt representert i den Afghanske Nasjonal Forsamlingen med 68 kvinnelige representanter av de totalt 248 plasser. Ifølge Grunnloven skal minimum 27 % av plassene i Wolesi Jirga (parlamentet) besittes av kvinner og hver sjette plass i Meshrano Jirga. Afghanistan har en kvinnelig minister, Dr. Massouda Jalal, som er ansvarlig for kvinnedepartementet (MoWA).
Men de kvinnelige folkevalgte opplever motstand fra mange hold og mange har blitt utsatt for trusler og attentatforsøk. Mest kjent er kanskje Malai Joya som åpent har kritisert amnestiet for krigsforbrytere i Afghanistan og har åpent snakket om at krigsforbrytere og narkotikabaroner sitter i dagens parlament. Hun har sikkerhetsvakter rundt seg døgnet rundt og blir ikke nå lengre sett i offentlighet uten iført en burka.
