Starten - 27. desember 1979

AiN ble dannet kort tid etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan 27. desember 1979 etter at det over hele Norge oppsto lokale protestgrupper. Afghanistankomiteen ble formelt dannet på Askøy utenfor Bergen i oktober 1980, som en solidaritetsorganisasjon med en enkel plattform: "Sovjet ut av Afghanistan - full støtte til frigjøringsbevegelsen". De overordnede målene var å vekke opinionen nasjonalt og internasjonalt mot Sovjet- invasjonen og vise solidaritet med det afghanske folket. Lignende organisasjoner oppsto i mange land, men spesielt i Sverige og Norge fikk komitéene bred oppslutning og sammensetning, noe som har mye av æren for at disse organisasjonene fortsatt eksisterer, 30 år senere.

Afghanerne får hele verdens sympati

På kort tid hadde Sovjetunionen, ledet av kommunistpartiets generalsekretær Leonid Bresjnev, sendt 115 000 soldater til Afghanistan, samt en moderne krigsmaskin med kampfly, helikoptre, stridsvogner, automatvåpen og miner. Sympatien med det afghanske folkvar voldsom. Mujahedin - de hellige krigerne - kom til å dominere denne motstandskampen. Det fantes også andre, sekulære grupper, men uten særlig internasjonal støtte. At Pakistan under diktator Zia ul-Haq og USA etter hvert styrte den internasjonale militære støtten til de mest islamistiske gruppene, endret ikke på denne sympatibølgen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lokalkomitéer - ryggraden i AiN

Det ble opprettet 40-50 lokalkomitéer med stor aktivitet utover på 1980-tallet. Det ble holdt demonstrasjoner, stands, møter og andre markeringer , særlig i forbindelse med invasjonsdagen 27. desember og afghansk nyttårsfeiring 21. mars, der blant annet utenriksminister Knut Frydenlund og senere statsminister Jan P. Syse talte. Men også de tradisjonelle protestdagene 8. mars og 1. mai var sterkt preget av Afghanistan-spørsmålet. Aktivister samlet inn store summer i løpet av disse årene, som ble overrakt ulike motstandsgrupper og humanitære tiltak i Afghanistan, og til tiltak for afghanske flyktninger i Pakistan.

Mange norske kommuner og fylkesting bevilget penger til AiNs støttearbeid. Blant annet besluttet formannskapet i Harstad kommune i 1980 å opprette vennskapssamarbeid med Afghanistan, noe lokalkomiteen i Harstad har mye av æren. Alene finansierte Harstad-komiteen byggingen av en skole i Paktia-privinsen midt på 1980-tallet.

På slutten av 1980-tallet ble imidlertid de fleste lokalkomiteene nedlagt, eller gikk i dvale. I senere år er det først og fremst lokalkomitéen i Bergen som har opprettholdt et høyt aktivitetsnivå med blant annet vennskapsskoler og tett samarbeid med fagforeninger. Men AiN har også lokallag i Oslo og Trondheim.

Afghanske krigsvitner i Norge

Hvert år kom afghanske motstandsledere og talspersoner til Norge, og Afghanistankomiteen arrangerte på 1980-tallet tre store internasjonale høringer i Oslo (1983, 1986 og 1989) der afghanske torturofre, frigitte politisk fanger, mujahedin-ledere, internasjonale eksperter, historikere, norske politikere og afghanistanaktivister fra mange land deltok.

AiN får økonomisk støtte: UD, NORAD, FN og Operasjon Dagsverk

Fra 1983/1984 mottok AiN for første gang et betydelig bidrag fra Utenriksdepartementet , etter at virksomheten de første årene hadde vært basert på innsamlede midler. NORAD har frem til i dag vært den viktigste bidragsyteren for AiN .

I 1985 mottok AiN 3,2 millioner fra TV-innsamlingen til støtte for Landsforeningen for norske ungdomsorganisasjoner (LNU), og i 1986 ble Afghanistankomiteen tildelt Operasjon Dagsverk (OD) sammen med organisasjonen Afghanistanhjelpen.

Tre ganger har norske skoleelever samlet inn penger til Afghanistan. En gang via innsamling til Det norske flyktningrådet (1981) og to ganger til Afghanistankomiteen (1986 og 1996).

I provinsene Ghazni og Badakhshan har titusener av barn fått utdanning i de 17-18 årene som har gått siden de første skolebøker, tavler, krittesker og lønningsposer ble smuglet inn over grensen fra Pakistan. Norske skoleelevers hjelp har bidratt til å sikre utdanning for afghanere på barneskoler og ungdomsskoler, videregående skoler, lærerskole og kvinneuniversitet. OD-pengene i 1996 gikk hovedsakelig til yrkesutdanning for ekssoldater med kampanjen "Fra krig til kunnskap"

AiN ble samarbeidspartner av NORAD i 1989, og ble senere samme år partner med organisasjonen "Kvinner i den 3-verden" (senere etablert som Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS). AiN har siden 1986 mottatt bidrag fra en rekke FN-organisasjoner, og har blant annet gjennomført vaksinasjonskampanjer og utdanningsprosjekter i samarbeid med UNICEF, og "arbeid-for-mat-programmet med Verdens matvareprogram (WFP).

I 1996 ble AiN igjen tildelt Operasjon Dagsverk-innsamlingen, og over 20 millioner kroner ble samlet inn av norske skoleelever til blant annet jenteskoler, lærerskoler, yrkesutdanning og undervisningsprogram for minekunnskap. De siste prosjektene som ble finansiert av denne innsamlingen ble avsluttet i 2003.

Hjelpen skulle inn i landet - for å forhindre nye flyktningstrømmer

Mens andre organisasjoner under krigen prioriterte flyktningene i leirene i Pakistan hadde AiN som bærende prinsipp at all bistand skulle gå direkte til prosjekter inne i Afghanistan. Deler av AiNs støtte ble gitt som såkorn, ulike varer, ulltepper og mat, møysommelig fraktet over fjell og sletter gjennom krigssonen på hester og esler til de vestlige og nordlige ytterpunktene av landet, tusen kilometer fra Peshawar, Pakistan. Samtidig drev man vaksinering, reparasjon av vanningsanlegg, brønngraving og andre prosjekter inne i Afghanistan.

Ambulerende helseteam på sykkel gjennom krigssonen

Stor suksess hadde AiN med sine helseteam. Finansiert av LNU-pengene ble leger, sykepleiere og helsesøstre sendt på tre måneders rundreiser, der de i ly av natten syklet fra landsby til landsby i Ghazni-provinsen, beskyttet av Mujahedin. Teamene gjennomførte alt fra kirurgiske operasjoner til jordmorvirksomhet og vanlige konsultasjoner ble utført på feltmanér.

Da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i 1989 var grunnlaget lagt for et permanent sykehus, og Chardiwal-sykehuset, senere omdøpt til Miraj, har vært grunnstenen i AiNs helsearbeid i 15 år. Sykehuset har siden holdt åpent kontinuerlig, også under Taliban-regimet, og det har arbeidet kvinnelige leger og sykepleiere der hele tiden tross Talibans forbud mot at kvinner skulle arbeide utenfor hjemmet.

Smertelig tap av medarbeidere

I juli 1988 ble AiNs stedlige representant Astrid Morken (journalist i Adresseavisen) og administrator Saifurrahman drept av en mine i Paktia-provinsen. Afghanistan er etter Sovjet-invasjonen og borgerkrigene det landet i verden mest minelagte land.

AiN's hovedkontor i Peshawar (1986) - Kabul (2002)

Fra 1986 hadde AiN permanent kontor i den pakistanske grensebyen Peshawar, og etter at AiNs nødhjelps og bistandsprogrammer hadde vokst stadig frem til 1993 ble det opprettet to regionkontorer, i henholdsvis den sørlige Ghazni-provinsen, og i den nordøstlige Badakhshan-provinsen. Et tredje programområde, Øst (for Kunar-, Nuristan- og Nangarhar-provinsene) ble administrert fra Peshawar. Bærebjelkene i komiteens virksomhet skulle fortsatt være helse og utdanning, men en bygde også opp en ingeniørstab for gjennomføring av blant annet vannprosjekter, jordbrukstiltak og veibygging.
AiN hadde fra midten av 1990-tallet et kontor i Afghanistans hovedstad i Kabul, men det var ikke før i 2002 at sikkerhetssituasjonen tillot at man flyttet hovedkontoret fra Peshawar, Pakistan, til Kabul.

Sovjetunionens nederlag endrer AiNs plattform, 1989 og 1992

Da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan i februar 1989, og det sovjet-støttede afghanske regimet falt i mai 1992 var begge AiNs hovedkrav oppfylt. Det utløste en bred diskusjon om AiNs plattform og mål. Mange lokalkomiteer ble nedlagt og mange aktivister søkte andre organisasjoner, og AiN endret sitt hovedgrunnlag til å støtte gjenoppbyggingen av et fritt og uavhengig Afghanistan.

Gorbatsjov, sovjetiske miner og Nobels Fredspris

Den siste sovjet-lederen Mikhail Gorbatsjov var formelt mannen bak den sovjetiske tilbaketrekningen fra Afghanistan. På 15-årsdagen for tilbaketrekningen 8. februar 2004 fastslo Gorbatsjov at den sovjetiske invasjonen i Afghanistan var et feilgrep.

At Gorbatsjov i 1990 ble tildelt Nobels Fredspris falt mange afghanere og Afghanistan-venner tungt for brystet. Først etter en blodig offensiv i et forsøk på å vinne den da 5 år gamle krigen, bestemte Gorbatsjov seg for å trekke ut de gjenværende sovjetiske soldatene. Da Gorbatsjov kom til Norge for å motta prisen et halvt år etter, i juni 1991, ble han møtt med protester. TV-seere over hele verden fikk med seg nittenårige afghanske Shalah Sultani, som kom på få meters avstand fra Gorbatsjov på talerstolen med gule blomster og bilde av lemlestede afghanske barn, ofre etter sovjetisk bombing. Hun rakk aldri frem til Gorbatsjov før hun ble tatt hånd om av KGB-vakter og senere norsk politi. Senere under arrangementet ble Gorbatsjov avbrutt av daværende styreleder for AiN, Terje Skaufjord, som med høy røst minnet Gorbatsjov om hans ansvar for å få fjernet anslagsvis 10 millioner miner som lå igjen i Afghanistan etter dem.

Miner

AiN spilte en viktig rolle i å få minesaken høyt opp på den internasjonale dagsorden, i samarbeid med det Norske Utenriksdepartementet (UD). UD var en pådriver for at FN fikk minerydding på programmet, etter at AiN hadde tatt det første initiativet til praktisk minerydding i Afghanistan. Høsten 1993 ble den første mineryddingskonferanse avholdt i AiNs regi. AiN har aldri selv drevet aktiv minerydding, men har støttet andre organisasjoner, og drevet opplysningsarbeid om minefaren i skoler og lokalsamfunn.

FN og private organisasjoners arbeid med å fjerne miner har gitt gode resultater de seneste årene og store områder i sentrale strøk er nå mer eller mindre minefrie. Men fortsatt lemlester og dreper miner daglig i Afghanistan.

Solidaritet, politikk, bistand og informasjon

AiN har holdt fast på at vi ønsker å være annerledes enn andre organisasjoner. Dette har blant annet medført en klar prioritering av informasjonsarbeid om Afghanistan og det afghanske folk i Norge, og en klar solidaritetsprofil. AiN har også flere ganger kommet med politiske protester og uttalelser, mot så vel Taliban som den amerikanske bombingen i 2001 og senere. Fra og med 2003 fikk Afghanistankomiteen i Norge en rammeavtale med NORAD som innebærer at 10% av beløpet må samles inn av organisasjonen selv. Derfor har det blitt større fokus på å innsamling av penger for å finansiere prosjektene i Afghanistan.

Afghanske flyktninger i Norge

AiN har alltid ønsket å ha et godt forhold til de afghanske miljøene i Norge, selv om organisasjonen primært er til for å støtte afghanere i Afghanistan.
I dag er mange afghanere medlemmer i AiN. Siden 2001 har Afghanistankomiteen i Norge arbeidet med prosjektet "Afghanistan- håp om en framtid" i samarbeid med Norsk Fredssenter hvor målgruppen er unge afghanere mellom 18-30 år bosatt i Norge.

Kvinner og AiN

AiN har hatt en klar kvinneprofil, og denne profilen er blitt styrket de senere årene, blant annet som følge av Taliban-regimets styre i Afghanistan. AiN har drevet jenteskoler og lærerskole for kvinner, støttet kvinneuniversitet, og drevet jordmorutdanning i mer enn ti år. AiN har også hatt mange kvinnelige leger, sykepleiere og ansatte i administrasjonen både i Kabul og Ghazni selv da Taliban ikke tillot kvinner å arbeide.

Kvinneprofileringen har vært mulig takket være aktive kvinner i AiN i Norge og i Afghanistan og Pakistan, kvinneutvalget i AiN og støtten fra FOKUS.

Miljøsatsing

AiNs kanskje mest spennende program har vært utviklingen av planteskolen i Keshem, Badakhshan, som nå har blitt et stort miljøprosjekt for planting av trær/skog der krig og erosjon har ødelagt jorden, jordbruket og leveforholdene for bøndene. Det er etablert en rekke planteskoler der bøndene kan få frukttrær, nøttetrær, pistasjtrær, nyttebusker og andre planter, samt profesjonell hjelp. Prosjektet som ble startet i 1997 av Hazrat Hussain Khaurin og har fått internasjonal oppmerksomhet.